Skygger

Det er ting man ikke vil tenke på.
Ting man helst vil tro er sånn som de ser ut til ved første øyekast, ting man ikke vil vite sannheten om.
Du ser disse tingene daglig, tilforlatelige, dagligdagse situasjoner.
Tør du se en gang til?

Den tretten år gamle jenta der borte, hun i den altfor trange toppen, med sandalene og den minimale shortsen, hun som snakker med broren sin i bilen hans.
Han er ikke broren hennes.
Han er avgangselev ved skolen her, hun er på jakt etter en fest.
Hun kommer til å bli med inn i bilen hans og ligge med ham for ei flaske dårlig hjemmebrent.

Den lille jenta som går sammen med pappaen sin der borte, hun skal i barnehagen og hopper avgårde.
Hun smiler og ler, men se henne i øynene en gang til.
Øynene hennes forteller at hun bare er glad så lenge solen skinner og de er ute blant folk.
Hun gleder seg til å komme i barnehagen, for der er ikke han.
I kveld kommer hun nok en gang til å ligge livredd under dyna si og vente på pappaen sin.
For han kommer, i kveld som alle andre kvelder.
Og de tingene han gjør med henne, skulle ingen liten jente behøve å bli utsatt for.

Den stilige dama med handleposene som kommer ut fra butikken der, hun i den ultrafeminine Versacedrakten, med Gucci-sko, ditto veske og digre, trendy solbriller fra Chanel.
Hun som har alt man kunne ønske seg, hun som har penger nok til å tilbringe dagene på shopping i stedet for å råtne bort på et kontor eller på en skolebenk.
De solbrillene har hun ikke for å beskytte seg mot sola.
De er for å skjule at mannen hennes ikke var fornøyd med middagen i går kveld.

Og jeg.
Jeg som er på vei til skolen, i langt skjørt, Doc Martins og grønn cardigan.
Over skulderen henger skolevesken min, i den ene hånden har jeg fiolinkassen min, jeg skal ha fiolintime etter skolen.
Jeg har visst glemt fiolinen min hjemme.

Jeg er ikke spesielt populær.
Jeg har ikke langt, lyst hår, rosa trutmunn og store fioløyne.
Det er ikke jeg som står sammen med “de vakre og vellykkede” i gangen og ler den latteren bare pene mennesker kan.
Det er ikke jeg som er sammen med den kjekkeste typen på skolen, han med den muskuløse kroppen, smilehullene og “kom-og-ta-meg”-øynene.
Det er ikke jeg som fikk neseplastikk til min femtende fødselsdag, fordi min egen mor tydeligvis ikke syntes jeg var god nok som Skaperen hadde ment at jeg skulle være..
Det er ikke jeg som hver eneste dag går på skolen og lurer på om alle vennene mine er sammen med meg fordi de virkelig liker meg, eller fordi jeg er pen og populær
Det er ikke jeg som står på badet hjemme og gråter over en positiv graviditetstest, i vissheten om at jeg enten vil bli singel ung mor eller få et varig arr i sjelen.

Jeg er ikke spesielt smart.
Det er ikke jeg som gjør leksene til de eldre ungdommene fordi jeg kan deres pensum bedre enn de selv.
Det er ikke jeg som har fritt valg blandt de beste universitetene i landet.
Jeg sitter ikke og diskuterer kvantefysikk i friminuttene.
Det er ikke jeg som aller helst ville ha kastet skolebøker og vitnemål veggimellom og dratt på backpacking i Asia i stedet.
Jeg får ikke nervøst sammenbrudd fordi jeg bare fikk en femmer på den siste kjemiprøven, jeg sitter ikke og gråter på skolens toalett fordi jeg vet foreldrene mine vil få apoplektisk anfall når de får vite det.

Jeg blir ikke mobbet.
Det er ikke jeg som hver dag går til skolen i frykt for å møte de før nevnte populære menneskene, det er ikke meg de slenger dritt til fordi jeg ikke har de rette klærne.
Det er ikke meg de kaster svamper på i timene, ingen spenner ben på meg når jeg går forbi dem i gangene.
Jeg sitter ikke hjemme om kveldene og skriver dype dikt om ensomhet, eller kutter meg selv med barberblader fordi den fysiske smerten er lettere å takle enn den psykiske.

Jeg er ikke blant de svartkledde.
Jeg har ikke svart leppestift og pentagram om halsen.
Jeg sitter ikke på rommet mitt i mørket og hører på dyster musikk.
Jeg har sitter ikke sammen med mine like svartkledde venner og drikker øl på en vanlig onsdagskveld mens vi hører på musikken vår og snakker om hvor jævlig livet er.
Det er ikke jeg som anser livet som en midlertidig skjærsild, og at døden er den eneste sanne befrielse.

Jeg er ikke hekta på TV-spill heller.
Det er ikke sånn at jeg sitter kveld etter kveld og spiller Doom og Grand Theft Auto.
Jeg finpusser ikke skyteteknikken min, mens jeg tenker på hvordan det ville vært å skyte noen på ordentlig.

Det er nemlig ikke alltid det er sånn som media skal ha det til.
Selv om de aller fleste har problemer – vi er da tross alt tenåringer – så er det ikke alltid utskuddene eller de mest ekstreme som klikker.
Man trenger ikke høre på Marilyn Manson en trillion ganger, eller ha fordervet virkelighetssansen sin på TV-spill.
Det der er en myte.

Er det noen som har tenkt på at det kan være minst like tøft å være usynlig?
Jeg er – ingen.
De jeg går på skole med, legger knapt nok merke til at jeg eksisterer.
Ingen snakker til meg, de bare går forbi meg i gangene, som om jeg ikke skulle vært der i det hele tatt.
Ikke engang lærerne legger merke til meg, karakterene mine er helt på det jevne og jeg har ingen enestående kvaliteter i hverken historie, drama eller stilskriving.
En dag kom jeg til første time med melding om at jeg hadde vært syk dagen før.
Jeg tror ikke læreren engang hadde lagt merke til at jeg hadde vært borte.

Av og til ønsker jeg faktisk heller å bli mobbet.
Da hadde jeg i alle fall visst at de så meg.
Nå er det så jeg begynner å lure på om jeg finnes i det hele tatt.
Jeg er så usigelig grå, kjedelig og vanlig at ingen bryr seg med å se to ganger på meg.
Venner har jeg ikke hatt siden barneskolen, siden min beste venninne flyttet har det vært meg og fiolinen min.
Foreldrene mine håper og tror at jeg skal gjøre det stort innen klassisk musikk.
Sorry, mamma og pappa.
Sånn blir det neppe.

Det er ting man ikke vil tenke på.
At jentunger selger seg for sprit.
At voksne menn tilfredsstiller seg med småjenter.
At sterke mannfolk gir seg til å denge løs på damene sine bare fordi sausen smakte rart.
Og at vanlige tenåringer bare klikker og skyter medelevene sine.

Men nå, nå står jeg her i gangen på skolen, den er full av folk.
Jeg står ved skapet mitt med fiolinkassen min, og alle går forbi meg, rundt meg, gjennom meg.
Ingen spenner ben på meg, ingen roper stygge ting etter meg, ingen kaster bøkene mine rundt i gangen.
Ingen holder rundt meg, ingen deler hemmelighetene sine med meg, ingen spør om å få låne leppestiften min.

Det er ingen som legger merke til at jeg åpner fiolinkassa mi og tar frem pappas hagle som jeg sagde av løpet på i går kveld.
Om et lite minutt vil jeg løsne det første skuddet.

Se meg.