Sjakkmatt

Han fikk øye på den enslige piken med sjakkbrettet med det samme han kom inn på biblioteket.
Hun hadde langt, mørkt hår og et blekt ansikt med rene, klassiske trekk, en svært tiltrekkende pike i hans øyne.
Noe fikk ham til å gå bort til henne og si:
“Hei! Trenger du en motstander?”
Hun løftet blikket fra brettet og og smilte til ham.
“Sett deg ned!” sa hun.
Han satte seg ned ved de hvite brikkene, og de begynte spillet.
Han smilte litt over hvor morsomt det var at de spilte sammen som om de hadde kjent hverandre hele livet, til tross for at de aldri hadde sett hverandre før.
Sjakk var hans store lidenskap, og han anså seg selv svært god, men det var tydeligvis denne fremmede piken også.
De lange hvite fingrene hennes flyttet brikkene i kloke og gjennomtenkte posisjoner, og han strøk seg oppgitt gjennom krøllene da hun endelig smilte og sa:
“Sjakkmatt!”
Han lo.
“Jammen slo du meg! Jeg spanderer kaffe!”

“Underlige greier,” sa hun og kikket på ham over kaffekoppen.
“Vi kjenner hverandre knapt.”
Han smilte.
“Men gjør det noe da?” sa han. “Vi har jo noe felles, så det går vel an å bli bedre kjent – eller?”
“Klart!” Hun reiste seg og tok på seg jakken sin. “Jeg må gå nå.”
“Vent! Kan ikke jeg få følge deg hjem?
Han reiste seg så raskt at han bare såvidt unngikk den helt store katastrofen med kopper og skåler i alle retninger.
Hun var allerede på vei ut døren, men snudde seg og sa:
“Kom da!”

Kvelden var kald, men de to som gikk side ved side og pratet, merket det neppe.
Plutselig stoppet hun, og sa:
“Herfra går jeg alene.”
Han stirret på henne, hjertet hadde han i halsen, det blokkerte luftveiene så han ikke fikk frem en lyd, selv om han ville si at han hadde lyst til å se henne igjen.
Det problemet ordnet hun ved å si at hun kunne tenke seg å spille mot ham på biblioteket klokken seks neste kveld.
Så var hun borte, og han sto igjen på gaten, lettere forvirret og tatt med storm.

Nøyaktig klokken seks neste kveld kom han til biblioteket.
Han så over alle bordene.
Masse fremmede mennesker.
Ingen enslig pike med langt mørkt hår.
Han kjente sinnet stige i seg.
“Idiot!” tenkte han.
“Lettlurte jævel! Selvfølgelig kommer hun ikke til å møte deg her. Du er helt fremmed for henne, hvordan kan hun vite at du ikke er en sinnsyk seriemorder som sjekker opp ofrene sine over sjakkbrettet? Den eneste grunnen til at hun foreslo å møtes her, var at det var enkleste måten å bli kvitt deg.”
“Hei!” hørtes det bak ham.
Han snudde seg.
Der var hun jo!
De spilte hele kvelden, og etterpå gikk de til en liten kafé og drakk kaffe, og han oppdaget at han likte seg svært så godt i hennes selskap.
Han fulgte henne et stykke på vei hjem, mens han ønsket at natten aldri ville ta slutt.
Da hun stoppet og sa at hun ville gå resten av veien alene, spurte han hvorfor han ikke fikk se hvor hun bodde.
Hun bare smilte, kysset ham på kinnet og gikk.
“Hva heter du?” ropte han betuttet etter henne.
“Luna!” var svaret.
“Luna …” gjentok han stille for seg selv mens han stod og så henne forsvinne bortover gaten.

Dagene gikk, og hver kveld framover møttes de på biblioteket for å spille sjakk.
For hver kveld oppdaget han at han ble mer og mer betatt av henne – Luna.
Han studerte henne nøye disse kveldene, hun var et kunstverk for ham.
De vakre fingrene som flyttet brikkene rundt på brettet, de mørke øynene som så triumferende på ham når hun hadde gjort et særlig godt trekk.
Rynkene hun fikk i den hvite pannen når hun tenkte, måten hun bet seg i leppa når hun konsentrerte seg, det vidunderlige mørke håret som rammet inn det hele, og mystikken omkring henne, dette at han aldri fikk vite noe om henne.
Hun var hans Mona Lisa, og han fikk aldri nok av henne.
Han var betatt – og besatt.
Hver kveld foregikk nøyaktig på samme måte: De spilte sjakk i timevis før de drakk kaffe og spaserte.
Og de snakket.
Han fortalte henne alt om seg selv, men når han ville vite noe om henne, byttet hun tema.
Han lurte ofte på hvorfor.

En kveld, etter at de hadde spilt sine sedvanlige partier og drukket kaffe på den lille kaféen, gikk de sammen i mørket som alltid.
De stoppet der de pleide å skilles for å gå hver sin vei, men denne spesielle kvelden sa Luna:
“Kan du ikke … bli med meg hjem på en kopp kaffe og et parti sjakk?”
Hjertet hans hoppet idet han tenkte:
“Jøss, nå er det i boks!”
Høyt sa han:
“Ja – ja visst, klart jeg kan!”
Hun bare smilte, tok hånden hans og førte ham bortover veien han så ofte hadde sett henne gå, og han tenkte at – nå! – det var nå det hendte, Den Store Kjærligheten!

“Her bor jeg!” sa hun og gikk opp trappen til et lite hus.
Hun låste opp og gikk inn, og han fulgte etter henne inn i en svakt opplyst entré.
Hun viste ham inn i stuen og ba ham sitte, og han gjorde det.
Han så seg rundt.
Stuen var kledd i vinrød tapet, vinrøde var også møblene.
På veggene hadde hun stearinlys og dekorative, gamle lamper, og noen mørke malerier som så ut til å forestille fullmåne og skog og sånt noe.
“Jeg har ikke kaffe,” ropte Luna fra kjøkkenet, “går det bra med te?”
Han svarte at det gjorde det, og da han så opp, sto hun der allerede med to rykende kopper.
De pratet litt og drakk te, og da han hadde tømt koppen sin, ble de sittende og se på hverandre.
Han hørte henne puste, lurte på om han skulle våge å kysse denne nydelige skapningen foran seg.
Det behøvde han imidlertid ikke, for hun lente seg fremover og berørte leppene hans med sine.
Bare et lite, kort øyeblikk, men det var nok til å få ham aldeles ut av balanse.
Pulsen slo vilt og uhemmet, pusten gikk i store hiv, og han så på henne der hun satt og smilte.
Hun flyttet seg nærmere og kysset ham igjen, denne gangen mer intenst, så trakk hun seg unna og sa:
“Sjakk?”
Han nikket og reiste seg.
Han hadde en underlig følelse i kroppen, han var svimmel og det suste i ørene, og han tenkte at slik føltes det altså å være forelsket …
Til hans store overraskelse åpnet hun en luke i gulvet og gikk et par skritt ned, før hun tittet opp på ham:
“Kommer du?”
Han klatret ned etter henne.

Der nede var en smal gang, rett frem var det et forheng.
Luna var ikke å se.
“Luna?” sa han.
Han gikk gjennom forhenget – og stoppet ved synet som møtte ham.
Han kjente blodet forsvinne fra hodet, han ble aldeles kald, hjertet truet med å bryte seg ut av brystet på ham.

Han sto i et helt hvitt rom, hvor gulvet var et kjempemessig sjakkbrett.
Brikkene var mennesker, de sto oppstilt på plassene sine og stirret rett fremfor seg.
“Zombie!” fòr det gjennom hodet hans i det samme.
Han betraktet sjakkbrettet i morbid fascinasjon, det var helt absurd det han så, dette velkjente scenariet i en slik setting.
Nå ble han klar over at det manglet en hvit konge og en svart dronning, og han fryktet for grunnen til det.
Han hørte forhenget røre på seg, og Luna kom til syne i en svart kjole av fløyel med kappe i samme stoff.
I hendene bar hun en hvit kappe og en krone av gull.
Smilende kom hun mot ham, de røde leppene han før hadde syntes var så vakre, virket nå bare groteske mot den svarte fløyelen.
Hun plasserte kronen på hodet hans og hengte kappen på skuldrene hans.
Hjernen hans protesterte vilt, han ønsket å løpe derifra, men bena lystret ham ikke.
Luna tok hånden hans og ledet ham til den ledige plassen ved siden av den hvite dronningen.
Selv gikk hun over til den andre siden og var den svarte dronningen.
Så ventet hun.

Han sto rådvill og desperat, skjønte at han skulle åpne, men ante ikke hvordan.
Tankene hans raste, han gikk gjennom alle sine beste åpninger og landet på en han hadde lykkes med tidligere.
Han tenkte at om han hadde sittet ved brettet nå, hadde han han flyttet e2 til e4, men
…
Bonden flyttet seg faktisk.

Han var livredd nå, men skjønte med ett hva som foregikk.
Nå måtte han bruke alle sine kunnskaper om spillet, han forsto at dette partiet kom til å bli det viktigste han noen gang hadde spilt.
De spilte i taushet, intenst og sitrende, et vanvittig, makabert spill.
Maktesløs innså han at hun kom til å slå ham, som hun hadde gjort så mange ganger før.
Han flyttet brikkene sine slik han håpet og trodde var best, men hun hadde alltid et bedre mottrekk.
De svarte brikkene hennes rykket stadig nærmere mens hans ble færre, og dronningen sto rett fremfor ham idet han skjønte at han hadde svarte brikker på alle kanter.
De altfor røde leppene hennes skilte seg i et smil og blottet hvite, spisse hoggtenner.

“Sjakkmatt,” sa hun.