Misty

Gatene var tomme, det var sent, og det eneste tegn til liv var den fjerne lyden av sirener et eller annet sted i byen.
Tåken kom sigende inn fra elven og danset i skinnet fra gatelysene, og fikk gaten til å se ut som en kulisse fra en dårlig skrekkfilm.
Bortetter den tomme gaten kom Misty gående.
Hun likte byen når den lå slik, øde og stille, når alle hadde flyktet inn i de trygge hulene sine, i blokker og hus, og låst mørket og alt dets vesen ute med tre låser og en sikkerhetslenke.
Når hun tenkte etter, var det kanskje ikke det dummeste de kunne gjøre.

Hun vandret gatelangs uten noe særskilt mål, nøyaktig slik hun bestandig hadde gjort.
Hun visste uansett hva som kom til å skje, i kveld som alle andre kvelder, så mens hun ventet, gikk hun slik og tok inn inntrykkene av kvelden, fotograferte byen i minnet.
Trakk inn den rå luften i store drag, trakk frakken litt tettere om seg, det var blitt ganske kaldt.

Nede ved elven lå et stort gammelt hus, Misty gikk ofte forbi det på kveldsturene sine.
Men det hadde ikke bodd noen der på uminnelige tider, det lå der mørkt og stumt uten noen å beskytte.
Stort sett – bare ikke i kveld.
Fra et av kjellervinduene lyste det svakt og flakkende, og Misty fikk en forunderlig følelse.
Hun kjente igjen denne vage kriblingen, og den betød at dette var noe hun måtte undersøke nærmere.
Hun nærmet seg kjellerdøren med et lite smil, forventningsfull og spent, og så stille hun bare kunne, fikk hun opp døren og gikk inn.

Vel innenfor ble hun stående en stund og se seg om, for det var et underlig syn som møtte henne.
Foran vinduene hang tunge, sorte gardiner, bare en liten lysstripe hadde unnsluppet og lokket henne hit.
Det sto levende lys overalt, de blafret litt i trekken og skapte en dyster stemning i hele rommet.
Men omgivelsene forbløffet henne ikke så mye som synet av menneskene.
Et tyvetalls kappekledde mennesker satt på kne på gulvet, og i hendene holdt de hvert sitt lys.
Alle stirret rett fremfor seg, mot et podium dekt av sort fløyel.

Noe i Misty rørte på seg.
Øynene hennes lyste ved synet av disse merkelige menneskene, hun undret seg litt over dette bisarre tablået, og grep seg selv i å vente på en fortsettelse.
En av de nærmeste kappekledde snudde seg og så på henne.
Det overrasket henne ikke at hun så inn i et ungt ansikt, denne piken kunne ikke være mer enn 16.
Misty gikk nærmere flokken, pulsen gikk fortere nå, kriblingen i kroppen tiltok i styrke.

En sitrende uro bredte seg i forsamlingen.
Noen snudde seg for å se hvem som forstyrret dem, irritasjonen over inntrengeren var merkbar i luften.

Noe skjedde.
Det raslet i et forheng, og ut på platået kom en ung gutt, også han hadde sort kappe med hette.
Ansiktet hans var sminket hvitt, med sorte lepper og sort rundt øynene.
Han snudde seg mot forsamlingen og fikk øye på Misty, og øynene hans gnistret da han sa:
“Hvem er du?”

Misty så på ham og svarte med navnet sitt.
Han kom nærmere og betraktet henne.

“Du ser ut som en troende,” fortsatte han, “tre frem og motta velsignelsen. Knel, søster, foran mørkets fyrste og hans disipler, og la deg omslutte av det evige mørket.
Kom til meg, og få evig liv gjennom Satan. Knel, og tilbe mørkets hersker!”

Misty så på ham mens noe boblet inne i henne.
Så lo hun.

Hun mente ikke å virke hånlig, hun bare brøt sammen i ubehjelpelig krampelatter mens tårene silte.
Gutten på podiet og ungdommene foran ham stirret rasende på henne, mens hun lo og lo.
Med ett rettet hun seg opp og forsøkte å ta seg sammen.
Hun tørket lattertårene av ansiktet, trakk pusten noen ganger, og sa:
“Så du er mørkets fyrste, altså?”

Øynene hans lyste av raseri, og han sa:
“Jeg er hans sønn, hans høyre hånd og fremste sendebud, og dette er vår menighet. Kom, vantro, og la meg ofre din sjel til ham!”

Nå følte Misty ikke lenger noen trang til å le, selv om denne “presten” fortonet seg nokså latterlig i hennes øyne.
En sterkere følelse bredte seg i kroppen hennes, og nå hadde den ikke til hensikt å vente noe særlig lenger.
Pulsen slo hardt nå, blodet bruste.
Hun smilte til ham.

“Du aner ingenting om evig liv,” sa hun.
“Du har virkelig ikke den fjerneste anelse om hva du snakker om.”

Gutten ropte:
“Vantro! Hvem er du, at du kan komme hit og spotte oss og vår Hersker!?”

Hun sto stille og så på ham, kontrollerte hver hylende fiber i den sitrende kroppen sin for ikke å røpe seg for tidlig.
Dette ville hun nyte.

På et lite øyeblikk var gutten foran henne, det blinket i metall i den ene hånden hans.
Han løftet den, klar til å hogge kniven i henne, men hun reagerte raskere enn ham.
Med sin venstre hånd stanset hun hans høyre, med sin høyre hånd grep hun ham om halsen og la ham i bakken.
Et par stykker fra menigheten nærmet seg for å hjelpe sin leder, men de rygget tilbake da hun så på dem og snerret.
Så vendte hun seg til gutten under seg igjen, og sa:

“Mørkets fyrste, du? Ham tror jeg at jeg har møtt, jeg ble ikke imponert. Han var ikke en spesielt god elsker, heller. Og evig liv er oppskrytt.”

Så satte hun spisse tenner i halsen hans og mettet seg på ham mens menigheten flyktet ut på gaten og tilbake til husene og tryggheten.

Gatene lå tomme der Misty kom gående, tåken lå fremdeles tett.
Det eneste tegn til liv var den fjerne lyden av sirener et annet sted i byen.
Alle hadde flyktet inn i tryggheten, og låst mørket og alt dets vesen ute med tre låser og en sikkerhetslenke.
Når hun tenkte etter, var det kanskje ikke det dummeste de kunne gjøre.