Julegaven

Værgudene gjorde sitt beste for å sette julestemning i alle menneskene som stresset fra butikk til butikk for å handle julegaver og klær til juleselskapene.
Det snødde, store flak dalte sakte fra himmelen og la seg over julepyntede bygninger og lysende julegater.
Folk gikk raskt mellom butikkene for å komme inn i varmen, enkelte hadde nok ikke kledd seg for slikt vær.

Sebastian var også på julehandel.
Men han frøs ikke.
Han gikk rolig oppetter gågaten og smilte mens han tenkte på sin Helen, og tanken på henne holdt ham varm.
Helen, hans egen deilige Helen!
Han tenkte på hvor mye hun betød for ham, hvor høyt han elsket henne.
Han tenkte på det deilige lange håret hennes, og på smilet hennes som alltid gjorde ham mo i knærne.
Han tenkte på de vakre, glitrende øynene hennes.
Og han tenkte på julegaven han skulle kjøpe til henne.
I år skulle han gi henne noe spesielt, noe som skulle være et bevis på hans kjærlighet til henne.

Han svingte inn på gullsmedbutikken, og lykkefølelsen fylte ham da han gikk fram til disken.
Damen bak disken så på ham, smilte og sa: “Du ser ut som om du skal ha en julegave til kjæresten din?”
“Ja,” svarte han, “jeg tenkte egentlig på et par forlovelsesringer…”
Hun smilte enda bredere og tok ham med til monteren med allianseringene.
Der sto han og studerte hvert par nøye med bankende hjerte.
Dette hadde han tenkt lenge på, så ringene skulle være spesielle, de skulle være like vakre som jenta hans!
Han stanset ved et par ringer med diamanter.
Dameringen minte ham om henne, den store diamanten med det blanke gullet rundt fikk ham til å tenke på skinnende øyne omkranset av blankt og gyllent hår.
“De der skal jeg ha!” sa han.

Han gikk nedover den travle gaten uten å ense menneskene rundt seg.
Alt han kunne tenke på, var gaven han hadde på innerlomma, og smilet hennes når hun åpnet den.
Med ett fikk han øye på henne.
Der var hun jo, hans Helen, antagelig på julehandel hun også!
Han småløp ivrig mot henne, hjertet danset mambo i brystet på ham.
(“Herregud, Helen, hva er det du gjør med meg!?”, tenkte han.)
Han ropte på henne.
Hun snudde seg, og øynene deres møttes et kort øyeblikk, så skyndte hun seg videre.
Han ble stående midt i gaten i snøen og se etter henne.

Sebastian satt i leiligheten sin og prøvde å roe seg ned.
Han prøvde å tenke at hun sikkert hadde kjøpt julegave til ham og ikke rukket å pakke den inn.
Førjulstiden var jo tross alt en tid full av hemmeligheter.
Men han kunne ikke kvitte seg med det blikket hun hadde sendt ham.
De øynene var forskrekkede, nesten skamfulle.
Og hun pleide jo alltid å bli glad for å se ham, hun elsket jo ham like høyt som han elsket henne – gjorde hun ikke?
Ja, hun gjorde da det?
Han tok opp telefonen og slo nummeret hjem til henne.
Det var moren hennes som svarte.
“Hei, det er Sebastian! Er Helen hjemme?” sa han, med hjertet i halsen.
“Å, hei, Sebastian,” svarte moren. “Nei, du, hun har gått ut en tur. Prøv mobilen hennes, du!”
Han sa at det skulle han gjøre, og la på.
Helen!
Han måtte snakke med henne for å bli kvitt disse idiotiske tankene.
Han var sikkert bare paranoid og dum, det ville hjelpe å høre stemmen hennes, så han slo nummeret til mobilen.
“Mobiltelefonen er slått av, eller befinner seg i et område uten dekning. Vennligst prøv senere. The mobile…”
Åh, typisk! Hva var nå dette for noe, da?
Han lente seg bakover i sofaen og lukket øynene.

Sebastian satt på kafé.
På andre siden av bordet satt hans beste venn Marius og prøvde å forstå hvorfor kameraten hans var så opptrekt.
“Så var telefonen hennes skrudd av, hun hadde vel ladda ut, da! Det trenger ikke være mer mystisk enn det!”
Sebastian så fortvilet på ham: “Jamen, hun ringte aldri tilbake heller, jeg har ikke hørt fra henne siden i forgårs! Og du skulle sett ansiktet hennes da hun fikk øye på meg, hun så så forskrekka ut, som om…som om hun skjulte noe!”
Marius tente seg en røyk og sa: “Antageligvis gjorde hun det også.”
Sebastian stirret fortørnet på ham, og han fortsatte:
“Husk hvilken tid på året det er, da, mann! Hun hadde vel bare ordna julegave til deg eller no’!”
Sebastian sukket, så smilte han.
“Ja, det var det jeg også prøvde å fortelle meg. Jeg trengte vel bare å høre -”
Han brøt tvert av og stirret ut av vinduet, hjertet hans hoppet over et slag eller ti.
På andre siden av gaten var Helen på vei inn i en bil han aldri hadde sett før.
Men sjåføren kjente han.
Det var broren til Helens beste vennine Cathrine.
Og Cathrine var ikke i bilen.

“Cathrine, jeg vil vite hvorfor kjæresten min er på biltur med broren din! Vet du noe om det?”
Sebastian satt på rommet til Cathrine, fortvilelsen slet i ham.
Cathrine så på ham og svarte: “De er kamerater, Sebastian, det vet du jo. At du hisser deg opp over dette er like dumt som om hun skulle blitt rasende fordi du satt her sammen med meg nå.”
Sebastian sukket, en tåre rant nedover kinnet hans, han kunne ikke stoppe den.
“Jamen, du skulle sett henne… smilet hennes da hun satte seg inn i bilen hans… Hun pleide å smile sånn til meg! Og nå har hun ikke ringt meg på nesten to dager! Det virker som om hun skjuler noe for meg – noe som er mer omfattende enn en julegave…”
“Jeg kan ikke si noe, Sebastian, jeg lovte henne det. Gå nå, og ikke tenk så mye, vær så snill.”
Sebastian reiste seg og gikk med tunge steg og gråten i halsen.

Det ringte på døren.
Sebastian sukket og gikk for å lukke opp.
Der sto Helen.
Hun sa ingenting, det gjorde ikke han heller.
Han slapp henne inn, uten å ta øynene fra henne.
Følelsene slet i kroppen hans, han var helt sikker på at han visste hva som kom.
På telefonbordet lå gaven han hadde kjøpt, den hadde han tenkt å ta med tilbake til forretningen i morgen.
Hun satte seg, og han betraktet jenta han elsket så høyt.
Hans elskede Helen, som han hadde delt så mye med i løpet av tre år, som kjente ham så godt og forandret ham for evig og alltid.
Og nå skulle hun altså gå fra ham, nå, like før jul!
Hans kjæreste skatt, hans vakre jente med fioløyne og gullkaskader til hår, hans stolthet i livet, hans grunn til å leve!
Han trakk pusten dypt, og klarte endelig å si noe:
“Hva er dette for noe, Helen, hva er det som foregår?”
Hun så på ham.
“Kjære deg… Jeg har ikke kunnet si noe til deg. Jeg har hatt så mye å tenke på selv de siste dagene. Jeg måtte bare bli helt sikker. Finne ut av en del ting.”
Sebastian kjente øynene renne over.
Han hadde vondt i magen og i hjertet.
Så det var det, nå var altså de lykkeligste årene av hans liv over.
Han så bedende på henne.
“Det er bare en ting jeg må vite:” sa han, “Hvorfor Christian?”
Hun så på ham, hun så overrasket og forvirret ut:
“Hvorfor… Fordi han har bil, antar jeg? Det var praktisk å få ham til å kjøre meg dit jeg skulle, med det snøværet vi har hatt de siste dagene, og…”
Sebastian orket ikke høre resten av setningen, nå var han fortvilet og sint.
“Fordi han har bil!? Du sitter da ikke her og forteller meg at du dumper meg fordi Christian har bil???”
Haken til Helen ramlet nesten ned i fanget på henne.
Hun tok seg sammen og prøvde å snakke:
“Dum…dumpe…dump… Kjære, søte, snille deg, nå skjønner jeg hvorfor du har vært så fortvilet! Oioioi, jeg må visst gi deg julegaven din nå med en gang – jeg har ikke rukket å pakke den inn, men…”
Hun rotet i vesken sin og trakk frem en hvit dings som hun ga til ham.
Han tok imot og så på den.
Det var en graviditetstest.
Det var to røde streker på den.
Sebastian så på henne, ute av stand til å si noe som helst.
Han skjønte ikke hvordan det var mulig å gå fra bunnløs fortvilelse til ekstatisk lykke i løpet av sekunder.
“God jul!” sa hun.
Øynene hennes strålte, og ansiktet hennes minte ham om diamanter omkranset av blankt gull.