Hemmeligheten

Hei.

Jeg er en nokså normal gutt på 16 år, med et nokså normalt utseende, nokså normale foreldre, en nokså normal (alt er jo relativt) storesøster på 18 og jeg går på en nokså normal skole.
Med andre ord er jeg – ja, nokså normal.
Bare på ett punkt skiller jeg meg ut.

For de fleste fortoner den første forelskelsen seg som en forholdsvis lykkelig og spennende opplevelse.
Jeg mener, man går i samme klasse som en drøss med jenter i mange år, jenter som liksom bare alltid har vært der – og so what?
Så, plutselig en dag er det en spesiell, en jente man aldri har lagt merke til før, men som plutselig er der, er der på en helt annen måte enn før, plutselig er hun den eneste jenta som betyr noe – PANG!!! – skjønner?

Gutta i klassen begynte med det der da vi gikk i 6.-7. klasse.
Mens vi før hadde diskutert helgens fotballkamper i friminuttene, gikk samtalene plutselig på “Har du sett det håret – og de øya?” og “Hu e’kke så nydelig som Lise – det er jente det!”
Og da vi kom opp i 8. og 9. klasse, gikk det over fra beundring på behørig avstand til mer målrettet handling – gjerne på en eller annen fest etter etpar øl eller fem:
“Veit du hvem som ålte den hyperdeilige kroppen sin inntil meg i helga ell’?” og “Hu har bare de krydderhyllene – jeg fikk jo litt nærkontakt utover natta da. Hu var kanon full og kåt som en ørret, jeg er sikker på hu fikk vannplaning når ‘a satte seg!”

Vel.
Jeg hadde aldri den helt store opplevelsen som alle andre.
Ikke før jeg en dag gjorde en oppdagelse som jeg helst ikke ville vedkjenne meg.
Det vil si, først skjønte jeg det ikke helt.
Jeg var mildt sagt forvirra og fortvila, jeg gråt og grubla og stengte meg inne – for det skulle jo ikke være sånn!
Det var ganske håpløst, for jeg hadde aldri følt det sånn før, og enda verre: Jeg hadde aldri innbilt meg at jeg kunne ha det på den måten.

Jeg forelska meg.
Jeg forelska meg i en person jeg hadde kjent i alle år, vi hadde lekt sammen, klatra i trær og spilt fotball, og så en dag gikk det opp for meg i all sin gru:
Jeg var forelska i min beste kamerat.
Og jeg visste jo at det aldri, aldri i verden, kunne bli gjengjeldt på samme måte.
Så – hva gjør man da?

Som sagt: Jeg stengte meg inne.
Ville ikke være med på treninger og kamper lenger.
Festene med gutta var heller ikke større moro.
Jeg mener, å være så plagsomt nær min store kjærlighet og aldri kunne nærme meg ham, for da ville definitivt et årelangt vennskap få en kort og brutal slutt.
Jeg orket ikke treningene, å se ham løpe rundt på banen og være så fordømt vakker.
Jeg orket ikke feste med ham og se ham legge an på en eller annen blondine.
Jeg orket i det hele tatt ikke å være i nærheten av ham, selv om det ikke var noe jeg heller ville i hele verden.
Så det resulterte i at jeg tok avstand.
Stakkar, han lurte vel på hva i alle dager han hadde gjort gæærnt siden jeg aldri var med på noe og nesten ikke prata med ham.
Og siden jeg var så forvirra og fortvila, reagerte jeg med aggresjon.
Når noen spurte meg om noe, glefset jeg bare til dem.
Etterhvert sluttet de å spørre, de bare syntes at “Thomas har blitt så rar i det siste”.
Jeg kan ikke klandre dem akkurat – de hadde jo helt rett!

Det verste var følelsen av å være alene.
Jeg mener, det var vel ingen andre som hadde det på samme måten – det var jo unormalt!
Jeg hadde hørt gutta fleipe om det, men homser, det var sånne lærkledde typer på suspekte barer eller ultrafeminine fjoller med knekk i håndleddet.
Skulle jeg liksom være en sånn en?
Og det var helt sikkert ingen av gutta på skolen som hadde det sånn, aldri i livet, det skulle ingen få meg til å tro på!
Jeg var helt alene om det.
Jeg kunne ikke si det til noen, ikke en sjel!
Hadde jeg ikke vært alene før, ville jeg i alle fall bli det da…

Bare søstra mi sluttet ikke å spørre selv om jeg trakk meg unna.
Til å begynne med ba jeg henne om å la meg være i fred – vel, egentlig ba jeg henne vel om å vippe ræva si til helvete ut av rommet mitt, reise til helvete, stappe pikken til typen sin i kjeften så hun var stille den stunda og andre slike hyggelige ting.
Men etterhvert ble det for mye for et par 16-årige skuldre å bære, så jeg bestemte meg for at jeg på en eller annen måte skulle få fortalt henne det.
OK, søstra mi er kanskje litt sprø, men hun er definitivt ikke så verst som søster, sånn å prate med, altså.

En dag jeg satt inne på rommet mitt og deppa som vanlig, med Judas Priest på full måkking, hørte jeg søstra mi utafor døra:
“Thomas! Thomas, lukk opp, jeg må preike med deg!”
Da hadde jeg lenge syntes synd på henne som ble holdt utenfor og sannsynligvis ikke skjønte bæra av hva som foregikk, så jeg slapp henne inn.
“Thomas…” sa hun og så alvorlig på meg.
“Skru ned musikken litt.”
Jeg gjorde det.
“Hva er det for noe med deg?
Vi er råbekymra hele family’n, mutter og fatter og jeg. Til og med Zeera lurer på hvorfor Thomas ikke vil gå tur med henne mer.”

(Til opplysning: Zeera er familiens Schäfer. Alle tror at det er fattern som er sjefen hjemme hos oss, men det er ikke tilfelle. Sjefen, det er Zeera, det.)

Jeg sukket og ba henne sette seg.
Vi satte oss i sengen min.
“Jeg er forelska.” sa jeg.
Elizabeth så på meg.
“Javel.” sa hun, “Ja, men det er jo ganske så naturlig. Hva er det som er gæærnt med det da? Er hun eldre enn deg? Eller mye yngre? Er hun sammen med bestekompisen din eller har du rett og slett bare ikke sjans på henne? Ærlig talt så skjønner jeg ikke helt hvordan ei jente kan få deg til å oppføre deg sånn som du har gjort den siste tida. Eller er det noe annet – Thomas, er hun gravid? Eller – å herregud, det er vel ikke meg du er forelska i?”
“Nei!” sa jeg.
“Herregud, nei, nei, nå må du høre på meg og holde kjeft, ikke si et pip for da får jeg ikke fortalt deg noenting!”
Jeg trakk pusten dypt og fortsatte:
“Jeg er forelska i Stian.“

Stille.
Jeg hadde droppa bomben, men det kom ingen eksplosjon.
Det var bare uhyggelig stille.
Elizabeth bare så storøyd på meg.
“Jeg er forelska i Stian, Elizabeth, jeg er homse, for helvete!!”
Tårene rant og jeg følte meg kaotisk og forjævlig.
Da skjedde det som fikk meg til å føle meg 100 kilo lettere:
Elizabeth hverken lo av meg, kjeftet eller løp sin vei i avsky: Hun la armene om meg!
Hun trakk meg inntil seg og lot meg gråte i armene hennes mens hun sa:
“Lillebror, elskede lille lillebroren min, er det det som har plaga deg så lenge? Ikke rart at du har oppført deg underlig med alt dette her inni deg.”
Så skjøv hun meg litt unna og så på meg:
“Husk, Thomas, at jeg er akkurat like glad i deg uansett hva som skjer eller hva du finner på. Og vit at du alltid har meg når du vil preike eller bare trenger noen å støtte deg til. Jeg har aldri tatt avstand fra homofile, og jeg kommer aldri – aldri! – til å snu ryggen til deg på grunn av det du står for.
Husk det, brorsan. Jeg er glad i deg uan-faens-sett.”

Det var vel omtrent da jeg innså at Elizabeth ikke var av denne verden.
Si hva du vil, jeg er overbevist om at hun er en skytsengel sendt til jorden for å ta vare på meg!

Uansett, forholdet mellom Elizabeth og meg ble helt nytt etter dette.
Vi satt ofte i sene netter og snakket, og jeg var skyld i både morgentrøtthet og søkkvåte t-skjorter for hennes del.
Elizabeth ville at jeg skulle si det til mutter og fatter, men jeg ville drøye det litt.
Det var faktisk ganske utenkelig å si det til dem!

Elizabeth hjalp meg mye.
Hun fikk meg til å godta meg selv, litt etter litt, jeg var som jeg var, ferdig med det.
Fremdeles hadde jeg problemer med å se Stian i øynene, men jeg kom meg, helt klart.
Jeg begynte smått om senn å komme meg ut av det mørket jeg hadde befunnet meg i, og det var fullt og helt Elizabeths fortjeneste.

En dag, i en temmelig kjedelig historietime, kom Martin inn i klassen.
Jeg visste godt hvem han var, han gikk i parallellklassen vår.
Han satte seg på kateteret og sa han hadde noe å fortelle oss.
“Jeg har lenge gått med noe inni meg,” begynte han, “men nå hr jeg bestemt meg for å legge alle kortene på bordet: Jeg er homofil.”
Han snakket ganske lenge og sa sikker mye fint, men jeg for min del fikk ikke med meg en dritt.
Der satt Martin helt rolig og snakket om noe jeg hadde bært inni meg hele tiden!
Jeg var ikke alene lenger!

Jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg fløy ut av klasserommet den dagen.
Jeg følte det som om jeg hadde hatt et tonn gråstein på ryggen og noen plutselig tok det bort.

Jeg tenkte mye den kvelden.
Lurte på hvordan Martin hadde turt å fortelle det sånn for hele verden.
Jeg ville aldri hatt mot til det, nei, aldri i livet!
Jeg fortalte Elizabeth om ham, og hun smilte og sa at det var jo det hun hadde sagt hele tiden, jeg var ikke alene, og dessuten burde jeg snakke med ham.
Men der var jeg ikke enig med henne.
En ting var å innrømme for meg selv at jeg var homofil, en helt annen sak var det å innrømme det for andre.
Det hadde jeg bare ikke guts til, ikke pokker!

Men en kveld ringte jeg på døra hos ham likevel.
Han gjorde lekser på rommet sitt da jeg kom
“Hei, Martin!” sa jeg.
“Å, hei Thomas!” sa han. “Slå deg ned!”
Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne, så jeg sa:
“Det var skikkelig tøft av deg… Å fortelle det sånn på skolen altså.”
“Jeg måtte,” sa han, “jeg kunne ikke holde det for meg selv lenger. Men det var pokker ikke lett, det skal jeg faen ikke påstå, ass!”
Jeg nikket.
“Jeg måtte bare preike med deg.” sa jeg. “Jeg har noe å fortelle deg.”
“Jeg tror jeg har en anelse.” sa han og smilte.