Hverdagslykke

Ja, det tenker jeg på i dag.

Jeg tenker på at jeg har hatt en Komplett Lykkelig helg.

I går var det hele 12 år siden jeg møtte Drømmemannen, og i den forbindelse hadde nevnte Drømmemann anskaffet barnevakt på fredag (en stor takk til svigermor er her på sin plass) så han og jeg kunne komme oss på øvingslokalet sammen med gode venner og medmusikere om kvelden.

Noen vil kanskje mene at dette var da en særdeles lite romantisk måte å markere et jubileum på, men for meg var det nesten optimalt.

Å endelig få sitte på lokalet, mens tonene av Black Rose (Thin Lizzy), Oh Well (Fleetwood Mac) og Resilas Song (Island) strømmet ut av høyttalerene, det var noe jeg hadde lengtet etter og som så til de grader hensatte meg til de deilige dagene som nyforelsket 19-åring.

Etterhvert krykket jeg meg frem til mikrofonen og fikk åpnet nebbet litt jeg også, og det var deilig å oppdage at stemmen min fremdeles var der, selv om den har ligget brakk lenger enn jeg skulle ønske.

Det er dessuten en helt spesiell atmosfære i et øvingslokale, der inne blir ny musikk født og gammel musikk gjenoppdaget, der tar kreativiteten nesten fysisk form som en sky av energi skapt av hver enkelt musikers evner til å tilføre noe nytt.

Når jeg er på lokalet kan jeg aldri unngå å bli inspirert, og det er ikke sjelden jeg har kommet opp med nye tekster på slike kvelder.

Og bare vissheten om at vi kunne være ute så lenge vi ville, siden Liten sov trygt hos bestemoren!
Vi var ikke hjemme før tre, og da inntok vi et romantisk nattmåltid bestående av ostesmørbrød og øl.

Dagen derpå våknet vi tidlig, med mange timer foran oss i sengen før Liten skulle komme hjem i totiden.

Drømmemannen sto opp, lagde kaffe og kom tilbake til sengen, der vi tilbragte hele formiddagen sammen.

I slike stunder kommer vi enda nærmere hverandre som mennesker og kjærester.

Vi snakker om Dype Ting ( livet, kjærligheten, foreldrerollen, krig og fred og religion og politikk og sånn) og Ikke Fullt så Dype Ting (musikk og filmer), og vi elsker til verden utenfor svinner hen i horisonten og det bare er oss to igjen i universet.

Disse stundene har blitt sjeldnere etter at Liten kom til verden (det er ikke så enkelt å drikke kaffe i sengen med en Liten som har turnoppvisning mellom dynene!), så derfor blir de skattet ekstra høyt når vi får dem.

Og Hverdagslykken skulle fortsette utover ettermiddagen:
Drømmemannen bestemte seg for å bake rundstykker, og således fikk vi ikke bare Hverdagslykke, men også et øyeblikks Hverdagsluksus i form av et fint dekket bord med stearinlys, ferske rundstykker og godt pålegg, kopper med rykende te og følelsen av Familien.

Tro meg, lite eller ingenting smaker så godt som grove rundstykker, når de er bakt av mannen du elsker og ledsaget av opprømt barnelatter og samtale rundt podens døgn med Besta.

Når så en Lykkelig Liten tilslutt hadde lagt seg, fortsatte vi voksne vår jubileumshelg med en annen av de tingene som har vært fremtredende i vårt liv sammen: Film.

Da jeg satt her i sofaen på datarommet (som festlig nok er rommet Drømmemannen bodde i da vi traff hverandre!) i går kveld, i armkroken til myk og deilig Drømmemann som luktet godt og trygt og min, og så to gode filmer etter hverandre, da kom disse tankene om Hverdagslykken.

Disse tankene har dukket opp jevnlig i løpet av dagen i dag, helt fra jeg våknet i morges til lyden av de to guttene mine som lekte med bilene til poden.

De kom igjen ved tindrende øyne hos en treåring som for første gang skulle være med pappaen sin på øvingslokalet, og Hverdagslykken fylte hele meg da jeg leste “Thomas og Bertie” for n’te gang før leggetid nå i kveld, med en trett og fornøyd Liten i armkroken min.

Jeg tror at Lykken ikke er en konstant tilstand.  Lykken har heller ingenting med materielle goder eller bankkontoer å gjøre.

Jeg tror den snarere består av mange små øyeblikk i hverdagen, og at man må prøve å finne disse øyeblikkene og ta vare på dem.

Denne helgen, så full av Lykkelige Øyeblikk, har for min egen del vært opphav til følgende visdomsord:

Det går utmerket godt an å være Lykkelig selv med benet i gips og bare tre kroner på kontoen.

Om mote, resirkulering og en anelse skadefryd

For å ta det fra begynnelsen:

Jeg vokste opp med tre eldre søstre som mine store forbilder.

Siden jeg var barn og de var ungdommer på åttitallet, var det ikke til å unngå at min egen motesans ble svært influert av dem og deres samtid.

For å si det enkelt:
Jeg har hengt meg opp i åttitallet.

Dette viste seg å bli noe problematisk da åttitallet gled over i nittitall, moten forandret seg – mens jeg selv ikke gjorde det.

Da jeg begynte i ny klasse på et helt nytt sted, møtte jeg til første skoledag iført pinetrange stretchjeans, svær satengskjorte, et bredt strikkbelte i livet og 30 metallarmbånd oppetter mine tynne, tolv år gamle armer.

Det gikk ikke upåaktet hen, for å si det pent: Fra dag én var jeg “hun sære” blant mine nye medelever.

Året var 1989, og moten med de trange glamrock-buksene var forlengst historie.

Det blåste jeg en Gammel Jegermarsj i, og holdt på stilen min gjennom hele nittitallet og helt frem til i dag.

Høsten 1990 fikk jeg i tillegg mine aller første, høyhælede bestemorsstøvletter, og stilen min var komplett.

Jeg var lykkelig, og mine medelever himlet med øynene og fniste i krokene, der de gikk i sneakers eller seilersko og bukser som kunne rommet tre av dem.

I 1992 lurte jeg litt på hva som egentlig var den store forskjellen på bomullstights i gilde farger og mine trange dongeri – strengt tatt besto forskjellen egentlig bare av tekstil, siden tightsene var like trange som mine bukser.

Men jeg var like sær i andres øyne.

Under en formingstime fant jeg meg selv plutselig som objekt for en fascinert strekking og fingring på buksebena mine, utløst av et spørsmål fra formingslærerinna:
“Men Enhjørning – hvordan får du egentlig på deg de der!? De må vel sprayes på, eller?”

Hvorpå jeg straks forklarte at det ikke var vanlige dongeribukser, men stretchdongeri, og at de var like tøyelige som tights.

Det måtte jo sjekkes ut, for noe slikt hadde hverken læreren eller mine medelever sett før.

(Til tross for at mine søstre hadde forsynt meg med slike i tre år allerede!)

Samme året gikk jeg inn på en Carlingsbutikk og spurte den unge, hippe mannen bak disken om han hadde stretchdongeri.

Han lo av meg!
Ja, han lo.

Og så sa han, med en anelse forakt og ikke så rent lite hån i stemmen, at “det forsvant ut fra motebildet en eller annen gang på åttitallet, og det kommer aaaldri tilbake igjen!”

Det gikk tre år.

I 1995 fant jeg faktisk min type bukser i en helt vanlig kjedebutikk, og tenkte øyeblikkelig på Herr Oppesen på Carlings på Kløfta.

I løpet av de neste årene ble stretch – lycra – en helt vanlig bestanddel i jeans i klesforretninger, og selv om motebildet tilsa litt videre bein enn jeg hadde på mine, var det stort sett ingen problemer med å finne slike trange som jeg alltid hadde gått med, men som jeg stort sett til da hadde måttet erverve meg gjennom hyppig sniking i mine søstres klesskap.

Jeg hevet mitt hode, ruslet ut i bybildet iført mine trange jeans og bestemorsstøvletter eller cowboyboots, og konstaterte at jeg ikke trengte å følge moten, for den kom før eller senere til å følge meg.

Den endelige seieren, den kom nå i høst.

Jeg var i bursdagsselskapet til sønnen til ei av mine kusiner.

Denne kusina har alltid vært opptatt av mote, hun var ei slik ei som kunne finne på å gi meg en helt ny genser fra sitt eget klesskap, fordi den hadde ligget der i tre måneder og således gått av moten.

Hun har stått aller fremst i rekken av dem som himlet høylytt med øynene (ja, det er fullt mulig å himle høylytt med øynene!) over min manglende motesans, og som har kritisert meg aller sterkest for mine pinetrange bukser – “Man kan da ikke gå i sånt, ææærlig talt!!”

Og da jeg kom inn døren for å overvære nevnte bursdagsselskap, tok hun lattermildt imot meg og så ut som om hun visste hva jeg kom til å si.

Og det gjorde jeg.

For hva hadde min ultrahippe, motebevisste kusine på seg?
Jo: Åletrange stretchdongeri, en vid topp med åttitallets båthals og nette, nydelige bestemorsstøvletter.

Jeg holdt på å le meg fillete, og hun sa:
“Ja, jeg tenkte meg vel det! Jeg vet, jeg vet – går ut fra at jeg fortjener den … “

Så her er vi, da.

I 2008.

19 år skulle gå før jeg ble moderne.

Det er med aldri så lite skadefryd jeg registrerer dagens mote, og jeg tar meg i å undres hva mine kvinnelige, tidligere medelever kler seg i den dag i dag.

Guilty Pleasures

Av og til lurer jeg på om NRK er klar over hva de stelte i stand for meg.

Om de vet at de er ansvarlige for en livsvarig avhengighet, en skrullete hang-up, en guilty pleasure jeg sannsynligvis aldri kommer til å klare å kvitte meg med.

Det begynte jo så uskyldig på begynnelsen av 90-tallet, jeg skulle bare se hva det var, bare for å prøve.

Én episode inn i NRKs ungdomsserie “8 og en halv”, var det gjort.

Etter endt program satt jeg og ventet utålmodig på neste episode, og ved seriens slutt småhoppet jeg av forventning da det ble annonsert at NRK skulle produsere en “spin-off” kalt “Tur-Retur”.

Jeg var offisielt hekta på det som skulle bli kjent som realityserier.

Mot slutten av 90-tallet tok dette seg opp som tv-trend, og en høst dukket det opp noe de kalte Robinsonekspedisjonen.

Igjen skulle jeg bare se på én episode, bare for å se hva det var.

Tabbe.

Kjempetabbe!

Jeg så hele sesongen.

Og sesongen etter det.

Og så kom jo selveste sjefsrealityserien: Big Brother.

På dette tidspunktet var jeg allerede hekta, men ingenting ble bedre av den første, legendariske BB-sesongen.

I tre måneder var jeg umulig å oppnå kontakt med mellom halv ni og halv ti på hverdagskveldene.

Alle planlagte aktiviteter måtte skje i hendhold til sendeskjema, og torsdagene var hellige: Da var det nemlig direktesending.

Etter dette har det bare gått én vei med meg.

Nå er jeg, i følge Drømmemannen, helt uhelbredelig, det har vist seg at det visstnok finnes en del av hjernen min som kobler ut all kritisk sans når det gjelder denslags underholdning, for jeg sluker nesten hver eneste nye serie:

BB, Idol, So you think you can dance, Top Model (ja, både den norske og de utenlandske), Project Runway, Hells Kitchen, The Apprentice – you name’em, I saw’em.

Da skaperne av Top Model skulle lage en serie på samme modell for å finne det nye medlemmet i “popgruppen” Pussycat Dolls, mente Drømmemannen at nok fikk være nok, og han sa at han så inderlig håpet at selv jeg trakk en grense der.

“Selvfølgelig!” fnyste jeg, i lett forakt over både “bandet” og “musikken” deres.

Som en bekjent av meg sa en gang:
Ett sted får genseren gå, og den kan like gjerne gå der.

Nuvel.

To uker etter, da mine faste mandagsserier hadde tatt slutt og jeg faktisk ikke hadde noen ting å se på tv den kvelden, fant jeg likevel meg selv i sofaen, lettere ironisk himlende med øynene over disse unge håpefulle, hvis høyeste ønske var å danse rundt på scenen uten klær sammen med Nicole Scherzinger & co.

Jeg skammer meg nesten litt over å si at jeg fulgte hele serien med stigende interesse.

Og det blir ikke mindre pinlig å innrømme at jeg også har sett oppfølgeren – “Girlicious”.

Alt dette sitter jeg og tenker på i kveld, da jeg akkurat har slått av tv’n etter å ha overvært nok en episode av Top Model.

NRK, dere mente det nok helt sikkert godt.
Alt dere ville var å lage en fengende ungdomsserie.

Ikke kunne vel dere vite hva dere gjorde med et sårbart og lett påvirkelig tenåringssinn.

For meg er det nemlig ingen vei tilbake nå.

Jeg får bare bryte sammen og innse hva jeg er:
En søppel-tv-junkie.

… Hva er din Guilty Pleasure?