Ett år eldre …

… hører jeg de sier.

I dag har det vært feiret bursdag i det Enhjørningske hjem, jeg ble 32 år.

“Nå er du like gammel som bestefar”, proklamerte den forvorpne fireåringen, men jeg håper virkelig ikke jeg ser ut som 72 riktig ennå.

En herlig dag har det vært, med pinnekjøttmiddag (pinnekjøttet har ligget i fryseren siden jul og ventet så lenge på den rette anledningen at det ble bursdagsmiddag), kake, kanelsnurrer, boller, gaver, kaffe og koselig besøk.

To av mine søstre, min niese og hennes to sønner har æret meg med bursdagsbesøk, og det var riktig hyggelig, om enn noe i overkant energisk – det har lett for å bli det med en treåring, en fireåring og en femåring på sukkertripp.

Kun for de aller barskeste av oss, altså.

I tillegg har jeg hørt rykter om at mine foreldre kommer hit i morgen, og med i bagasjen skal de ha boknafisk .

(“Å! Ring meg når de kommer!!” sa søstra mi da hun hørte de, så da blir det rene middagsselskapet her i morgen også.)

Ingen bursdagsblogg uten skrytebilder, så her er dagens “fangst”:

En av mine søstre har funnet en svært Enhjørningsk genser til meg, med innlagt ekstra stoff på magen så jeg skal ha god plass til å vokse:

Hennes datter, min høyt skattede niese, ga meg dette fantastisk lekre middagsserviset i ekte melamin (plæstic), som blir gull verd til sommeren når vi flytter ut på verandaen og kan trenge et servise som tåler å trille ned av et ustødig hagebord:

Ei anna av mine søstre ga meg omsorg og omtanke for gravide (og etterhvert sannsynligvis – og erfaringsmessig – hovne) føtter: Fotbad, fotkrem og sokker av bambus.

Men jeg tror at kremgaven, selve rosinen i bursdagspølsa, må være den jeg fikk av min aller kjæreste, men akk, så utflyttede og altforlangtborteboende bestevenninne:

De tre første platene til min barn- og ungdoms store forelskelse – på CD.

Nå kan jeg endelig pensjonere mine slitne kassetter, for nå har jeg Glenn Medeiros digitalt!

Så i dag har jeg pyntet kake og vasket kjøkken til kjente toner som bragte meg aldeles ut av fatning og langt inn i tenårene igjen.

Alle sammen nå:

“Nothing’s gonna change my love for you, you oughtta know by now how much I love you … “

Alt i alt, en deilig, deilig dag.

Nå er det straks House på tv’n og det må man jo få med seg.

Derfor avslutter jeg her til fordel  for en dose beksvart sykehushumor med Hugh Laurie.

Og etterpå skal jeg krype til køys med Drømmemannen og tradisjonen tro motta dagens siste gave …

(…om vi ikke sovner før den tid …)

Med ønske om en god natt -

Enhjørning.

Dette er ingen aprilspøk

… jeg skriver et nytt innlegg.

(O’ sjokk! )

Jeg sliter altså fremdeles med laptopen.

Min kjære stasjonær-PC er fremdeles syk, og siden jeg er samboer med et til tider altfor typisk eksemplar av arten Mann, har “Det er bare å kjøre den ned til Stian, så fikser han den” latt vente på seg.

Altså “snart” og “midlertidig løsning” på en gang, det må jo gå galt.

Nuvel.

Siden sist?

Jo, Midnattsrocken har altså annonsert at både Jorn, Bergtatt og The Blacksheeps kommer til sommeren, sistnevnte som del av et nytt prosjekt fra gutta mine, nemlig familie- og ungdomskonserter.

Jeg regner med at min sønn kommer til å bli fra seg av lykke over å få se dem, sånn som han har underholdt oss med “Oska bena” på både trommer og vokal hele vinteren.

Mor på sin side gleder seg veldig til å få oppleve en av dette landets aller største vokalister live, hr. Lande har en uforlignelig stemme som er egnet til å fremkalle gåsehud på gåsehuden.

Åh, ja, og én ting til før jeg avslutter for kvelden:
Året startet med en aldri så liten overraskelse.

Dere får en liten “teaser” i form av bilde nå, men selve historien fortjener et eget innlegg:

Nytt år, nye muligheter

Jeg er klar over at det har vært skrekkelig stille her på bloggen min i desember.

Dette kommer av flere ting:

1: Jul.

Som den tradisjonelle, veloppdratte gamlisungdommen jeg er (omtrent her hører jeg Mrs.Mærris humre i skjegget), får jeg meg ikke til å sitte på nette i jula.

Jula er høytid som skal brukes sammen med familie og venner.

2: PC-trøbbel.

Omtrent ei uke før jul tok den kveld, den trofaste, godslige stasjonære maskinen min.

Grepet av panikk og pre-abstinsenser løp Drømmemannen ned til Midnattsrockens kontor og røsket med seg en av deres laptoper.

Si hva du vil om disse hendige små maskinene, de er sikkert fine og høvelige som bare det – men jeg og lap’en har ikke blitt skikkelig venner.

På min stasjonære hadde jeg mine bokmerker, alle mine passord lagret, alle bildene mine – kort sagt: Der var jeg hjemme.

Dette her er langt fra det samme, og slett ikke tatt i betraktning at tastaturet på denne møkkadingsen defintivt har sett bedre dager, så innimellom hender det at ikke alle bokstavene i et ord kommer med, og jeg blir dermed nødt til å korrekturlese mine egne tekster dobbelt så nøye og dessuten kommer hendene mine stadig borti touchpaden under tastaturet, så før jeg vet ordet av det har jeg begynnelsen av en setning nederst på siden og resten midt inni et ord lenger opp.

Det skal ikke være enkelt.

Nuvel.

Hvorom alt er, poenget er at jeg kommer til å li flnkere til å lfte tankene mine her fremver.

(SE? Setningen over gidder jeg ikke rette på, men lar den stå som eksempel på behandlingen jeg får av Mr.Laptop. Fortærende, eller hva!? )

Julen forløp stille og rolig i Enhjørningsheimen, med mye god mat og drikke, besøk av familie og venner, jublende glad gutt på julaften  (PAKKER!!) og nyttårsaften (RAKETTER!!!) , kjærestetid en mass og rett og slett alt jeg kunne ønske meg.

Den før omtalte treåringen har blitt fire år, nå på søndag som var, faktisk, og det ble behørig feiret hjemme hos min mor som har bursdag samme dag.

2008 er historie, og på mange måter er jeg glad for det.

2009 bærer løfter om mye fint, og det vil jeg komme tilbake til senere.

Til alle mine lesere, riktignok litt på etterskudd:  Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år

En hyggelig telefon

Jeg skulle i utgangspunktet skrive om min kjære Sebastian, som ble solgt og sendt avgårde i dag, men kvelden bød på andre ting som jeg også gjerne ville dele, så mitt følelsesladede farvelbrev til Geir Travolta får vente.

For veldig mange år siden, da jeg kom tilbake til Finnmark etter 7 år på østlandet, traff jeg et vidunderlig menneske på en fest engang.

Det første som slo oss, var at vi hadde samme navn – og deretter var lista lagt.

Det ble en sommer full av fest og moro, og jeg og min navnesøster hadde mange trivelige kvelder sammen.

Da sommer ble høst, viste det seg at min daværende Drømmeprins var en uforbederlig, ufølsom, umoden, egosentrisk og alkoholisert frosk – og september det året var en tung og tøff tid med mange kneiker å komme over og mye vonde ting for et 19 år gammelt hjerte å takle.

Den som stilte opp da det sto på som verst, var min navnesøster som jeg hadde delt så mye moro med.

Hun skulle vise seg å være en sann venn når jeg aller mest trengte en, og det hun gjorde for meg under noen opprivende septemberdager har for alltid blitt i hjertet mitt og vært høyt skattet.

Dessverre mistet vi kontakten etterhvert.

Jeg hadde ingen mobiltelefon på den tiden, og dessuten var vi begge i etableringsfasen med stadig skiftende adresser.

Tiden gikk,  og det hendte innimellom at jeg møtte henne på bygda, men langt fra så ofte som ønskelig, i og med at hun bodde på et sted ganske langt herfra.

En gang fikk jeg faktisk telefonnummeret hennes, men da det ble skiftet ut, mistet jeg henne på ny.

Enda flere år gikk, og terskelen for å ta kontakt ble stadig høyere.

Likevel klarte jeg aldri å glemme henne.

I sommer, da jeg igjen (gjennom en eske med gamle brev) ble konfrontert med året 1995-1996, min ekskjæreste og vårt forholds sørgelige endelikt, kom tanken på henne sterkere og klarere enn noen sinne.

Jeg ville så inderlig gjerne få takket henne for alt hun hadde gjort for meg, jeg lurte på om hun visste hvor mye det betød å ha henne akkurat da stormkastene sto høyest rundt ørene mine.

Mange ganger har jeg lurt på å søke henne opp på nettet, men hver gang har motet sviktet.

I kveld gjorde jeg det likevel.

Jeg fant hennes navn og telefonnummer, og det matchet med bygda jeg sist hørte hun befant seg i – så jeg sendte en melding der jeg sa hvem jeg var og lurte på om jeg hadde funnet rett person.

Gjett om jeg hadde!

Hun ringte.

Hun ringte!

Hun var like blid, like sprudlende og skravlete, like varm og morsom som jeg husket henne.

Kjemien var atter en gang upåklagelig, det føltes som om vi aldri skulle ha vært borte fra hverandre en eneste dag.

Jeg fikk endelig fortalt henne hvor stor pris jeg satte på hennes støtte gjenom den tunge tiden, og hun på sin side sa at hun trodde nok det hadde knyttet et sterkt bånd mellom oss – for hun hadde heller aldri klart å glemme meg.

Hun sa hun ble så utrolig glad da hun fikk meldingen min at hun bare måtte ringe med en gang, til tross for at klokka var halv ett om natten.

Nå har jeg lagret henne på telefonen.

Nå har jeg på ingen måte tenkt å slippe henne igjen.

I kveld har jeg funnet igjen ei kjær gammel venninne, og vil med historien min oppfordre alle til ikke å la Dørstokkmila komme i veien for gode ting.

Kanskje har du selv noen du ikke har snakket med på flere år, kanskje har du noe du skulle takket noen for.

Hopp i det; skriv det brevet, send den meldinga, ring på den døra.

Kanskje får du også den samme, gode opplevelsen jeg fikk i kveld.

Ting man lærer som samboer, del 3

Der Del 1 og Del 2 ble skrevet i en humoristisk og lettere sarkastisk tone, kommer del 3 til å være hakket mer seriøs.

I kveld tenker jeg nemlig på de fine sidene ved å være samboer med en som forstår deg og elsker deg.

Å være samboer med Drømmemannen innebærer nemlig for eksempel at man alltid har noen å snakke med om ting som opptar en.

Vi har gått gjennom ting som har vært tunge å takle, og av og til kommer senvirkningene når jeg minst aner det, og jeg må innse at jeg kanskje ikke har taklet disse tingene så bra som jeg trodde.

Da er Drømmemannen fin å ha.

Han trøster, forstår og tørker tårer.

Han kommer med oppmuntring og gode råd for veien videre.

Han stiller opp når jeg selv sitter med benet i gips og er ubrukelig, og han forstår min frustrasjon over situasjonen.

Han er pt alenefar for to, og bare unntaksvis klager han.

Han forteller meg daglig at han elsker meg, og får meg til å føle meg verdsatt.

Han gir meg styrke til å ta opp kampen med NAV når de roter det til.

Han lager jul i hjemmet vårt, og han tindrer med øynene og gløder i stemmen når han får henge opp julegardiner og lage julevindu.

Å være samboer med en som elsker deg betyr at man alltid har en kamerat, en ledsager på en vei som ikke alltid er snorrett og bestrødd med blomster.

Det betyr å alltid ha en god, varm kropp å krype tett inntil hver eneste kveld, et par sterke armer til å gjemme deg i for å glemme den brutale verdenen utenfor og alle hverdagsproblemene.

Det betyr også at man kan få servert følgende setning, når man ber om unnskyldning for sin tidvis irrajonelle og hårreisende oppførsel:
“Neimen kjære da! Du er slett ingen bitch, du er et menneske som får ut følelsene dine der og da, i stedet for å gå og bære på dem inni deg. Og det er da en positiv ting, er det ikke?”

Å være samboer med min Drømmemann er en velsignelse.

Til de av dere som skulle være så heldige å ha en som ligner på min, om så bare halvveis:

Count your blessings.

Med ønske om en god natt,

mvh

Enhjørning.

Virrvarr, nå også som – akuttlege!?

Eh, ja.

En ettermiddag våknet jeg av en deilig lur, full av latter og en anelse tommelomsk.

Jeg hadde nemlig drømt om opptil flere av mine nettbekjentskaper, og det foregikk omtrent slik:

En med-forumist, la oss kalle henne  Lille Ru, skulle på blind-date.

Vi snakket mye om dette i forkant, for jeg syntes det var så festlig, da jeg selv hadde vært på kino med kjekkasen en gang i min pure ungdom.

Imidlertid våknet jeg opp dagen etter til radionyheten om at hun aldri hadde kommet hjem etter daten, så jeg løp bort i parken for å lete etter henne.

Der traff jeg daten hennes – og ble temmelig indignert da det viste seg at han ikke husket meg! – og han sa:
“Ja, du har hørt at jeg var på date med ei som gikk hen og døde etterpå!?”
Jeg ble panikkslagen, for jeg hadde slett ikke fått med meg at hun døde, bare at hun forsvant, så jeg fortsatte min frenetiske leting etter henne.

Det var ikke så lett som det kunne høres ut, fordi hun hadde ønsket seg litt anonymitet på denne daten,  og derfor tatt på seg avataren sin fra forumet.

I praksis betød det at jeg fløy rundt og lette etter en Lille Ru-figur på størrelse med hånden min …

Plutselig fikk jeg øye på en knaggrekke  på en vegg, og der hang det ei blå dunjakke.

Fra ene ermet på den rant det blod.

Jeg løp bort til jakka og kikket i ermet, og ganske riktig: Der lå hun!

Jeg trakk henne ut fra jakkeermet – hvorpå hun på magisk vis ble forvandlet til sitt vanlige seg – og oppdaget at hun var særdeles ille tilredt, omtåket og hadde mistet masse blod, for noen hadde skåret over halsen på henne.

Hun hadde klart å stoppe mesteparten av blødningen selv, men var naturlig nok tappet for krefter, så i det jakkeermet hadde hun ligget hele natten og håpet jeg skulle finne henne, siden vi hadde snakket om daten hennes og at hun skulle i parken.

Min venninne (som plutselig dukket opp fra ingensteds) og jeg fikk henne ned på båra (som også plutselig bare var der) og bar henne mellom oss til legevakten.

Det var bare det at da vi kom dit, hoppet Lille Ru av båra og sa på klingende, trassig bergensk: “Eg ska faan ikkje på nåkke legevakt!!” før hun snudde og begynte å gå i motsatt retning.

Vi fikk stoppet henne og overtalt henne til å bli med oss inn på legevakta, og der var det vi ble møtt av vakthavende lege, som øyeblikkelig virket både velkjent, beroligende og tillitsvekkende.

Akuttlegen var nemlig ingen ringere enn vår kjære Virrvarr …

Da visste jeg at Lille Ru var i gode hender, så da gikk vi.

… Og så våknet jeg …

Ting man lærer som samboer, del 2

Jeg nevnte i del 1 at det er endel fraser man må lære seg betydningen av, og dette skal jeg nærmere inn på nå.

Gutter maser gjerne om at vi kvinnfolka må være flinkere til å si rett ut hva vi mener, men tro meg: Gutta er ikke så mye bedre på dette området selv.

Samboerlingo (les: mannfolkspråk) er et komplisert kapittel, så jeg får gå gjennom de viktigste punktene:

* “Jeg skal bare ned og ta en øl med [insert navn på kompis].”

Betyr: “Det blir høyst sannsynlig ganske mye mer enn en øl. Kanskje kommer jeg hjem når puben stenger, men ikke bli overrasket om jeg ikke er hjemme før en eller annen gang i morgen.”

* “Vi skal bare øve litt.”

Betyr: “Vi kommer alltid i groovet sånn rett før midnatt, så vi bruker halve natta på å jamme frem nye låter eller gå gjennom gamle. Ikke forvent meg hjem før naboene kaster oss på hodet ut av lokalet evt. kutter strømmen.”

Mrk: Denne er litt i samme gate som den over, men er bare relevant om du har musikerkjæreste.

*”Er du trøtt, pus?”

Betyr: “Kan ikke du gå og legge deg, så jeg kan gå og øve litt eller ta en øl uten dårlig samvittighet?”

For Drømmemenn har, tro det eller ei, samvittighet.

(Naturligvis har de det – ellers ville de ikke vært Drømmemenn.)

Særlig dersom du gjentatte ganger har gitt ham små hint om at du utmerket godt vet hva som ligger i begrepet “en øl”.

*”Vi går bare gjennom her, det er en snarvei.”

Betyr: At dere bruker dobbelt så lang tid på “snarveien” hans som dere ville gjort på den ordinære veien, fordi dere må kjempe dere gjennom busker og kratt, opp bratte, sandete bakker, over grøfter eller gjerder og gjerne med snø eller myrvann til knes.

Bruken av ordet “Snarvei” er noe som umiddelbart bør utløse alle varsellamper, alarmer og all din sunne fornuft.

* “Jeg har ikke mistet [nøkler, visakort, kabler, stemmenøkler], jeg har bare lagt det på et lurt sted.”

Betyr: “Jeg kan søren ikke huske hvor jeg har gjort av det, men det trenger ikke du å vite.”

Bare rolig, det dukker opp når dere slutter å lete.

Eventuelt når dere flytter.

* “Jeg skal fikse det dørhåndtaket snart.”

Betyr: “Jeg har ikke helt taket på sånne håndverkergreier, men jeg kommer aldri i livet til å innrømme det overfor deg, så jeg kommer til å utsette det så lenge at du blir drittlei og fikser det selv.”

Derfor: Lær deg å håndtere verktøy først som sist.

* “Midlertidig løsning”

Betyr: “Permanent løsning” .

Men ikke fortvil.  Etter en stund blir dere begge så blinde at dere rett og slett ikke legger merke til at det går kabler tvers over stuegulvet eller det ene hjørnet på gulvbelegget aldri ble limt skikkelig på plass.

Det blir først lagt merke til når ett eller annet petimeter av en handyman (i mitt tilfelle min far) kommer innom, irriterer seg grønn over det og gjør noe med saken.

* “Gå ut og kos deg med venninnene dine, det fortjener du.”

Betyr: “Hva? Skal du ha det gøy, skal jaggu meg jeg det også! Hva mener du jeg skal gjøre her hjemme helt alene uten deg!?”

Belag deg på at han kommer til å skaffe barnevakt – om en sådan er påkrevet – og at dere treffer hverandre på puben innen tre timer.

Eller du mottar søte tekstmeldinger hele kvelden så du på ingen måte skal glemme at du har en ensom kjæreste hjemme som savner deg.

* “Jeg elsker deg.”

Denne siste posten i min samboermanual er veldig viktig, så ta det ad notam.

Dette er store ord i en manns munn, så om det virkelig er Drømmemannen du har funnet, er betydningen av disse ordene rett og slett “Jeg elsker deg”.

Se ham inn i øynene, bli overbevist, kyss ham og tenk nok en gang over hvor velsignet du er.

Ting man lærer som samboer, del 1

Det har nå gått 12 år siden jeg som purung, naiv frøken ramlet hodestups i armene på Drømmemannen.

Bare et halvt år inn i forholdet kunne vi titulere oss som samboere.

Med andre ord har jeg nå elleve og et halvt år på baken som samboer, og desto mer erfaren har jeg blitt.

Det er endel ting man lærer seg etterhvert, og endel fraser man lærer betydningen av.

( Det er nemlig ikke alltid at “bare en øl” betyr “bare en øl”, men mer om det senere. )

Som moden 31-åring føler jeg et visst opplysningsansvar overfor yngre, ferskere samboere,  så derfor:
Les og lær.

* Ost er ikke bare ost.

Klassisk begynnerfelle, det sved kraftig første gang jeg gikk i den.

Jeg, den nyblivne samboeren, kom glad i hu hjem etter en av de første handleturene og var klar til å fylle opp kjøkkenskap og kjøleskap.

Jeg hadde blitt bedt om å kjøpe ost, så det hadde jeg gjort.

Eller – det trodde jeg at jeg hadde gjort.

Jeg hadde nemlig begått kardinalblemma: Jeg hadde kommet hjem med lett-ost.

Katastrofe.

Ekte Drømmemenn spiser øyensynlig ikke lett-ost, eller for den saks skyld lett-produkter i det hele tatt.

Er det ikke skikkelig ost, kan det heller være.

For ordens skyld må jeg legge til at dette ikke gjelder bare ost.

Det er utallige matvarer der ute, og vil du holde din Drømmemann fornøyd med tilværelsen, gjelder det kun en eneste ting: Maten han fikk hjemme hos mamma.

Bare ikke prøv å variere kun for variasjonens skyld, ingen nymotens påfunn, her snakker vi ekte vare.

I hvertfall de første par årene, er du en skikkelig Quinde har du sannsynligvis noen triks på lager, slik at han sakte, men sikkert blir mer dristig og kanskje en dag prøver seg på kyllingkjøttboller, usukret saft eller soltørkede tomater i spaghettisausen.

Dette kommer med tiden, ikke forhast deg.

*Ikke rør klesskapet!

Det høres kanskje ut som en klisjé, men de fleste klisjéer har en viss rot i virkeligheten.

Finner du en utvasket, fillete t-skjorte innerst i skapet hans, unngå for enhver pris å tenke:
“Denne er det jo ingenting igjen av, den kan jeg pusse vinduer med”.

Du kan ikke det.

Det er nemlig med stor sannsynlighet en premie fra et pokerlag en gang i hans ville ungdom, eller et klenodium med minner om den første kjæresten hans.

Eller skjorta fra Pink Floyd-konserten på Valle Hovin i 1994.

Den posete joggebuksa uten strikk i livet og med knær store som Valhall – ikke tenk på det engang.

Noe skal en stakkars mann ha å grave seg ned i etter endt arbeidsdag, selv om den såvidt henger sammen i sømmene og du formelig kan høre den be tynt om å få bli humant avlivet.

Når det gjelder klesskapet hans, gjelder generelt bare en regel:
Ting skal inn der.

Den eneste som tar ting ut derfra, er ham.

Med mindre du finner på å iføre deg en av hans store skjorter, knyte den i livet og bære den sammen med en bitteliten dongerishorts, men det er et helt annet kapittel.

* Ting som tilsynelatende er rot og søppel er ikke det.

Dette er spesielt viktig å ha i minne om man har musikerkjæreste, men kan også overføres til mekanikerkjæreste eller kjæreste med samlemani.

Den rare dingsen du fant bak kjøleskapet eller den lille filtskiva som lå oppå høyttaleren skal og må ikke, under noen omstendighet, kastes.

Selv om du har flyttet det fra sted til sted i månedsvis,  selv om han aldri har spurt etter det, vær sikker på at dagen etter at du endelig har fått nok og kvittet deg med greiene, kommer spørsmålet:
“Kjære, hvor er stemmenøkkelen til trommesettet? Den lå oppå kjøleskapet …”

Da har du, i beste fall, et forklaringsproblem og en kjæreste med ustemte trommer.

*Beregn alltid en halv time ekstra når dere skal noe.

Drømmemannen kan nemlig gjerne finne på å sitte og vente mer eller mindre tålmodig på deg mens du sminker deg klar til pub på en fredags kveld, han drikker sin øl, hører på musikk og kommer med små, “morsomme” kommentarer om jenter og den omstendelige prosessen det er å bli klar for en enkel pubtur.

Men vær du temmelig sikker på at når du endelig er ferdig, når du har bestilt drosje eller endatil når drosja har kommet – da kommer han på at han skulle børstet håret, da må han blåse ut stearinlys, da må han dobbeltsjekke at han har slått av alt, da leter han etter husnøkler, mobil, røykpakke og lommebok og prøver å finne ut om han skal ha skinnjakka eller frakken (kort sagt, alt du trodde han hadde gjort mens han likevel ventet på deg!), og taksameteret går.

Min løsning på dette er en enkel bløff: Fortell ham at du har bestilt bil, men ring drosja først når du ser at hans frenetiske siste-liten-panikk begynner å nærme seg slutten.

*Å se film krever tålmodighet.

“Å se en film” er ikke så liketil som det kan høres ut for.

Spesielt ikke om Drømmemannen er Hifi-freak.

Filmen skal være i rette formatet, surroundanlegget skal være riktig innstilt og alt dette blir innstilt mens dere (les: du) har satt dere godt til rette med cola og potetgull under pleddet.

Det kan nemlig, av en eller annen merkelig grunn, ikke gjøres før man setter seg ned klar til å leve seg inn i en stemningsfull grøsser eller få med seg plottet på en innviklet poitisk thriller.

Dette fører til at du blir vant til å se begynnelsen på en film tre til fem ganger, hver gang med forskjellig bildeformat eller mens Drømmemannen kryper rundt i stua for å sjekke om det virkelig er lyd i basshøyttaleren.

*Du er hans hukommelse.

Agendaen din er full av hans viktige telefonnummere og/eller avtaler, fordi han “orker ikke slepe rundt på en sånn, og du har jo en likevel”.

Når han kommer inn på boden med armene fulle av ledninger, så husk for himmelens skyld hvor han har lagt dem.

Har du en ekte Drømmemann er han nemlig ryddig og huslig av seg, det er dessverre ikke alltid han husker hvor han rydder alt sammen.

Drømmemenn rydder nemlig kvikt og effektivt, og det er vanskelig å få med seg på nøyaktig hvilket lurt sted han har ryddet det bort.

Han kommer før eller senere til å ytre følgende setning (og her er det du kommer inn i bildet):

“Husk nå at jeg legger dem her!!”

Er du som jeg, har dere likevel et stort problem og kommer til å få opptil flere aha-opplevelser når dere bytter bolig om et par års tid:  “Åååh – var det der de var! “

* Ikke prøv deg på hans matspesialiteter.

Drømmemannen kan selvfølgelig lage mat.

I hvertfall har han to eller tre retter som han har lykkes med før, og som alltid siden har gått under betegnelsen “hans spesialitet”.

Det er viktig å huske på at ingen, ikke engang hans høyt elskede kvinne eller sogar hans mor, lager den bedre enn ham.

Derfor: Ikke prøv.

Jeg  tror ikke min Drømmemann ennå har kommet helt over at da jeg prøvde ut hans oppskrift på rundstykker, ble de fantastisk gode, luftige og smakfulle, faktisk så gode at han kun unntaksvis har laget dem selv etterpå.

Jeg har også fått streng beskjed om at fiskebollene, dem holder jeg meg langt unna.

La Drømmemannen få beholde litt av sin kjøkkenstolthet, la ham svinge grytene etter eget hode, len deg tilbake og nyt resultatet.

Og bli ikke overrasket om grunnen til at han har laget denne spesialiteten nettopp i dag, er at han over deres romantiske og særs smakfulle middag har tenkt å ytre frasen som fører oss over på del 2:

“Jeg tenkte meg ut og ta én øl i kveld” …

Jeg har løst et mysterium …

Jepp.

Et klassisk mysterium, et spørsmål mennesket har spurt seg selv så lenge det har funnes sokker:
Hvorfor har man så mange single sokker i skuffen?

( Merk nå at jeg ikke svarer på det andre sokkespørsmålet, nemlig hvor resten av sokkene blir av, for det har jeg ennå til gode å finne ut av.

Dog er jeg, på oppfordring, i ferd med å finne opp en sokkeduplikator som jeg skal gi til ei venninne til jul.  )

Men altså:
Hvorfor har man alltid så inderlig mange enslige sokker i sokkeskuffen?

Løsningen er såre enkel:
Det er en kriseløsning, et reservelager, rett og slett universets måte å forberede deg på slike situasjoner som den jeg er i nå.

For når man har en fot i gips trenger man bare sokk på den andre foten, og da er det så trist å måtte ta av de få hele parene man har igjen.

Da kan du nemlig være helt sikker på at den sokken du har brukt, er borte vekk etter neste vask, og da står du der med enda flere single sokker.

Så hva gjør man da, når alt man trenger til høyre fot er en tovet herretøffel str.42, men venstre fot skulle hatt noe mindre, noe mer elegant og/eller noe som får plass i en sko?

Jo: Da går man i skuffen der alle de enslige sokkene ligger og venter på makene sine.

Så bruker man dem på den friske foten!

For – la oss nå innse det – de makene kommer aldri til å dukke opp likevel.

Enkelt og genialt.

Føl dere fri til å anerkjenne mitt geni og gi meg applaus, diplomer eller en Nobelnominasjon.

Takk for i aften.

Senhøstes sutresang med mulig medisin

På min daglige bloggsurf kom jeg over dette innlegget som jeg kjente meg så utrolig godt igjen i.

Min gamle venninne Mrs.Mærris hadde en gang dette treffende diktet i sin skoledagbok:

Det er høst

det er trist

det er trist uten trøst

og om en stakket frist

blir det tæle og frost

og min sprukne røst

blir til rustent høsthost

og ingen taletrost å søke trøst hos

Ja, det er høst

det er høst, tralala

og bladene

falleri, faller’a

(opphav ukjent)

Oktober er over oss.

Det kjennes.

Gradestokken kryper nedover mot null, her oppe er det ikke sjelden den er under nullpunktet, forøvrig, rimet ligger hvitt og tykt på hustak og trær om morgenen.

Kroppen min sier like tydelig ifra som forrige høst, det knaker i ledd og hyler i muskler når jeg kreker meg opp av senga om morgenen.

Kroppen og sjela må så snart som mulig etter oppstandelse varmes på en kaffekopp før dagens plikter tiltredes.

(Nuvel, for tiden er det ikke store pliktene, men det er en annen historie.)

Hodet mitt vil bare sove, sove, sove til det atter er Mai, du Skjønne Milde og fluene surrer utenfor vinduet mitt.

Oktober har en umiskjennelig følelse av snikende vinter, og jeg kjenner i hele meg at jeg gleder meg like lite til vinteren som hvert år.

( Men i det minste er jeg glad for at jeg har flyttet nærmere sentrum sånn at jeg slipper å gå en halv time i tyve minus for å handle.)

I løpet av alle disse årene som Kronisk Høstmelankoliker har jeg dog lært meg noen overlevelsestriks.

I dag, inspirert av Sisselkathrine, føler jeg for å dele noen av disse tipsene med dere.

Så, ærbødigst – Enhjørnings Sjekkliste for å Overleve Oktober:

* Varm kakao.

Kakao er aldri feil, aller minst nå i oktober når det blåser kattunger og hustak rundt ørene på oss.

Kakaoen kan gjerne kombineres med ett eller flere punkter på listen under.

* Pledd.

Alle husstander bør ha ett eller flere pledd.

Jeg for min del har massevis, for lite er deiligere enn å pakke seg godt inn i myk fleece eller ull mens man sitter i sofaen og nyter – vel, for eksempel kakao.

Man kan nesten ikke ha for mange pledd, det må nemlig tas høyde for at evt. flere medlemmer av husstanden også har oktobersyke og trenger pleddkos.

I tillegg trenger de gjerne vask av og til, særlig når “medlemmer av husstanden” teller en eller flere hårete firbente.

(Husk på dette punktet neste gang du står i beit for julegaveidéer.)

* Stearinlys.

Oktober er mørk.

Nå i tiden før det har kommet snø, er det faktisk stappmørkt ute når ettermiddagen skrider frem.

Det anbefales derfor å hamstre stearinlys.

Tente stearinlys er ikke bare en effektiv lyskilde, de bidrar også til en lun stemning i huset, og kan – om du bare tenner mange nok av dem – redusere strømregningen.

( Riktignok er jeg personlig en slik storforbruker av stearinlys at det nærmest går opp i opp, men det velger jeg å ikke tenke så mye på.

Jeg kan i alle fall innbille meg at det utgjør en forskjell. )

Dette med stemning er  nøkkelord her, og det bringer meg videre til neste punkt:

* Kjæreste

Det er under tvil og med store forbehold jeg velger å ta med dette punktet på listen, da jeg er fullt klar over at ikke alle er velsignet med en slik, og at det slett ikke er bare å renne ned på butikken og kjøpe en.

Skulle du likevel være så heldig å ha en, er høsten en utmerket tid for å gjøre kjæresteting. Tenn stearinlys, pakk dere inn i pledd og drikk gjerne kakao mens dere krøller dere sammen på sofaen.

En kjæreste er dessuten en utmerket varmekilde.

Her kunne jeg kommet med forslag til relaterte aktiviteter som får varmen i deg og din kjæreste – men noe skal da overlates til fantasien.

Vær kreativ.

* Musikk

Om du vil bruke musikken til å dyrke melankolien og synke hen i mørketidsdepresjoner eller om du foretrekker å minnes lysere og varmere dager – det finnes alltid et alternativ.

Tass bort til cd-hylla ( igjen, et ord jeg bruker med forbehold, i disse digitaliserte dager da fler og fler vraker cd’er til fordel for musikk direkte på PC’en – i så tilfelle slår du på sistnevnte), finn frem den plata som uttrykker nøyaktig det du føler akkurat nå, synk ned i sofaen med pledd, stearinlys, kakao og en eventuell kjæreste, lukk øynene – og nyt.

* En firbent venn

Jeg er klar over at ikke alle har anledning til å gå til anskaffelse av firbent venn, men det er et udiskutabelt faktum at høstkveldene blir lettere å takle med en slik en i hus.

Firbent venn er også en utmerket varmekilde, særlig om man, som jeg, har flere av dem.

Disse synes nemlig å mene at det utmerket godt går tre av dem på fanget mitt.

Samtidig.

Det er nesten ingenting som slår pelsterapi som kur mot trøstesløshet i oktober, det måtte i så fall være nevnte varmegenererende aktiviteter med eventuell kjæreste.

* Badekar

Dette punktet trenger neppe noen utdypning.

Fyll badekaret med varmt vann, tilsett kanskje noe gode dufteboblegreier, ta med deg ett eller flere av punktene over – fortrinnsvis ikke pledd eller firbent venn! – og hopp i det.

* God Bok

Alt du skulle lest på stranden i sommer, gode klassikere du skulle lest om igjen, nå er tiden for å grave seg ned i sofaen sammen med en god bok.

Det er mørkt og kaldt ute, så du kan like gjerne lese.

Slik ser altså min sjekkliste ut.

Det er mulig den blir utvidet etterhvert, kanskje har jeg glemt noe essensielt – så kom gjerne med innspill! – men slik jeg ser det nå, står den som et greit utgangspunkt for å komme seg helskinnet gjennom oktober.

Lykke til.