En tidsreise

Våren er en magisk tid for meg.
Det har den alltid vært.

Jeg sitter med åpent vindu og kjenner den friske luften komme inn og ta tak i håret mitt.
Lukten av vår omringer meg, og jeg lukker øynene.
Det dufter av jord, nytt gress og varm vårluft, det fyller kroppen min, infiltrerer hjernen min og tar meg med på en reise tilbake i tid.

Jeg er 12 år, og spaserer ute sammen med min aller beste venninne, vi har sittet hos henne og hørt på Guns’n'Roses, Europe og Twisted Sister.
Vi deler små hemmeligheter og føler at det er oss mot resten av verden, vi er ute så lenge at foreldrene våre blir bekymret.
Det har vi ikke tid til å bry oss om:
Hvert øyeblikk sammen er verdifullt, for til sommeren flytter jeg langt vekk.

Jeg er 13 år, og og på påskeferie i gamlebygda.
Vi går ned mot min søsters hus der vi skal sitte barnevakt, jeg og min aller beste venninne.
Vi har med oss en kassett med Yngwie Malmsteen, som vi har hørt på i flere dager allerede.
Jeg har akkurat fått mitt aller første kyss.

Jeg er 14 år, og sitter i fuktig vårgress og ser på yndlingshesten min som beiter i havnehagen, mens jeg trekker inn lukten av hest, gress og vår
og tenker på den kjekke gutten jeg møtte på påskeleiren, når jeg kommer til å se ham igjen, og jeg synger på I’ll Remember You med Skid Row.

Jeg er 15 år, og sitter utenfor videokiosken sammen med hun som ble min beste venninne på min nye hjemplass.
Jeg er forelsket, og han kommer kanskje til kiosken, kanskje ikke.
Vi deler en røyk mens vi venter og snakker om gutter.
Vi synger på Public Enemy og Skid Row, 2Live Crew og LL Cool J.

Jeg er 16 år, og jeg sitter på verandaen hos min venninne, vi tar en røyk og jeg prøver å flørte med kjekke Stian fra klassen over oss.
Vi skal på videokiosken, og etterpå skal vi se en film.
Kanskje det skjer noe da …

Jeg er 17 år, og skal på min aller første utendørs 16.mai-fest sammen med en ny venninne fra skolen.
Jeg har på meg min elskede skinnjakke (som fetteren min ga meg samme vinter) og mine kjære boots, og vi har smuglet med oss to øl som vi skal drikke når vi kommer på festen.
Det spiller et tragisk danseband der, og vi ler og sier vi hadde håpet det var Vazelina eller Øystein Sunde.

Jeg er 18 år, og jeg og to venninner skal ut i Oslo og for aller første gang gå på byen 16.mai.
Jeg har vært på ekskursjon med skolen samme dag, og med i sekken har jeg skinnjakke og boots, som jeg skifter til ved oppbevaringsboksene på Oslo S.
Vi drar på disco, der danser vi til Michael Jackson og Nordman, og jeg går fra konseptene når jeg hører sistnevnte, for den platen fikk jeg til jul, og har hørt på den hele vinteren.

Jeg er 19 år, og skal på russekro med jentene mine.
Jeg løper ut i våren i russedressen min med en sekspakning under armen, jeg eier hele verden og har alle livets muligheter foran meg.
Vi drar på kro, og danser oss svette til Coolio, Tupac og Robyn.

Jeg er 20 år, og spaserer lykkelig opp til russebålet sammen med min samboer.
Vi har hatt innflytningsfest i kveld på 16.mai, og alle vennene våre var der.
Jeg har på meg min etterhvert ganske slitte skinnjakke, og mine kjære boots.
Jeg sitter ved bålet sammen med vennene mine og gauler falskt, høyt og lykkelig på en Luxus Leverpostei-låt.

Jeg er 25 år, og jeg og kjæresten min rusler opp til puben.
Det er vår, og jeg skal ut og rølpe i hullete dongeri, skinnjakke og boots.
Vi har med oss svogeren min, vi er litt fulle og fandenivoldske og i kjempehumør, for vi har sittet hjemme og hørt på Limp Bizkit.

Jeg er 27 år, og jeg og min elskede vandrer hånd i hånd opp til sentrum for å leie en film.
Vi er fnisete og nyforelskede, og ingen vet at vi har en hemmelighet, ingen vet at det er en grunn til at vi stort sett har holdt oss hjemme mellom dynene de siste månedene.
Bare vi to i hele verden vet at vi prøver å bli gravide.
Og ennå vet ingen av oss at vi har lykkes.

Jeg er 28 år.
Våren må feires, så jeg går tur i skinnjakke og boots på den bare asfalten – men dette året har jeg med meg barnevogn.
En liten, deilig gutt, bare noen måneder gammel, sover søtt i den.
Livet mitt er snudd opp ned, hele min livssituasjon er forandret.
Men våren og følelsene jeg får av den, de er de samme.

Våren er magisk for meg.
Det har den alltid vært, og det tror jeg den alltid kommer til å være.

Når jeg er nitti, kommer jeg sikkert fremdeles til å feire våren med å traske nedover den bare asfalten i skinnjakke og boots, mens jeg synger på Skid Row og Yngvie Malmsteen.

En hyggelig telefon

Jeg skulle i utgangspunktet skrive om min kjære Sebastian, som ble solgt og sendt avgårde i dag, men kvelden bød på andre ting som jeg også gjerne ville dele, så mitt følelsesladede farvelbrev til Geir Travolta får vente.

For veldig mange år siden, da jeg kom tilbake til Finnmark etter 7 år på østlandet, traff jeg et vidunderlig menneske på en fest engang.

Det første som slo oss, var at vi hadde samme navn – og deretter var lista lagt.

Det ble en sommer full av fest og moro, og jeg og min navnesøster hadde mange trivelige kvelder sammen.

Da sommer ble høst, viste det seg at min daværende Drømmeprins var en uforbederlig, ufølsom, umoden, egosentrisk og alkoholisert frosk – og september det året var en tung og tøff tid med mange kneiker å komme over og mye vonde ting for et 19 år gammelt hjerte å takle.

Den som stilte opp da det sto på som verst, var min navnesøster som jeg hadde delt så mye moro med.

Hun skulle vise seg å være en sann venn når jeg aller mest trengte en, og det hun gjorde for meg under noen opprivende septemberdager har for alltid blitt i hjertet mitt og vært høyt skattet.

Dessverre mistet vi kontakten etterhvert.

Jeg hadde ingen mobiltelefon på den tiden, og dessuten var vi begge i etableringsfasen med stadig skiftende adresser.

Tiden gikk,  og det hendte innimellom at jeg møtte henne på bygda, men langt fra så ofte som ønskelig, i og med at hun bodde på et sted ganske langt herfra.

En gang fikk jeg faktisk telefonnummeret hennes, men da det ble skiftet ut, mistet jeg henne på ny.

Enda flere år gikk, og terskelen for å ta kontakt ble stadig høyere.

Likevel klarte jeg aldri å glemme henne.

I sommer, da jeg igjen (gjennom en eske med gamle brev) ble konfrontert med året 1995-1996, min ekskjæreste og vårt forholds sørgelige endelikt, kom tanken på henne sterkere og klarere enn noen sinne.

Jeg ville så inderlig gjerne få takket henne for alt hun hadde gjort for meg, jeg lurte på om hun visste hvor mye det betød å ha henne akkurat da stormkastene sto høyest rundt ørene mine.

Mange ganger har jeg lurt på å søke henne opp på nettet, men hver gang har motet sviktet.

I kveld gjorde jeg det likevel.

Jeg fant hennes navn og telefonnummer, og det matchet med bygda jeg sist hørte hun befant seg i – så jeg sendte en melding der jeg sa hvem jeg var og lurte på om jeg hadde funnet rett person.

Gjett om jeg hadde!

Hun ringte.

Hun ringte!

Hun var like blid, like sprudlende og skravlete, like varm og morsom som jeg husket henne.

Kjemien var atter en gang upåklagelig, det føltes som om vi aldri skulle ha vært borte fra hverandre en eneste dag.

Jeg fikk endelig fortalt henne hvor stor pris jeg satte på hennes støtte gjenom den tunge tiden, og hun på sin side sa at hun trodde nok det hadde knyttet et sterkt bånd mellom oss – for hun hadde heller aldri klart å glemme meg.

Hun sa hun ble så utrolig glad da hun fikk meldingen min at hun bare måtte ringe med en gang, til tross for at klokka var halv ett om natten.

Nå har jeg lagret henne på telefonen.

Nå har jeg på ingen måte tenkt å slippe henne igjen.

I kveld har jeg funnet igjen ei kjær gammel venninne, og vil med historien min oppfordre alle til ikke å la Dørstokkmila komme i veien for gode ting.

Kanskje har du selv noen du ikke har snakket med på flere år, kanskje har du noe du skulle takket noen for.

Hopp i det; skriv det brevet, send den meldinga, ring på den døra.

Kanskje får du også den samme, gode opplevelsen jeg fikk i kveld.

Ting man lærer som samboer, del 3

Der Del 1 og Del 2 ble skrevet i en humoristisk og lettere sarkastisk tone, kommer del 3 til å være hakket mer seriøs.

I kveld tenker jeg nemlig på de fine sidene ved å være samboer med en som forstår deg og elsker deg.

Å være samboer med Drømmemannen innebærer nemlig for eksempel at man alltid har noen å snakke med om ting som opptar en.

Vi har gått gjennom ting som har vært tunge å takle, og av og til kommer senvirkningene når jeg minst aner det, og jeg må innse at jeg kanskje ikke har taklet disse tingene så bra som jeg trodde.

Da er Drømmemannen fin å ha.

Han trøster, forstår og tørker tårer.

Han kommer med oppmuntring og gode råd for veien videre.

Han stiller opp når jeg selv sitter med benet i gips og er ubrukelig, og han forstår min frustrasjon over situasjonen.

Han er pt alenefar for to, og bare unntaksvis klager han.

Han forteller meg daglig at han elsker meg, og får meg til å føle meg verdsatt.

Han gir meg styrke til å ta opp kampen med NAV når de roter det til.

Han lager jul i hjemmet vårt, og han tindrer med øynene og gløder i stemmen når han får henge opp julegardiner og lage julevindu.

Å være samboer med en som elsker deg betyr at man alltid har en kamerat, en ledsager på en vei som ikke alltid er snorrett og bestrødd med blomster.

Det betyr å alltid ha en god, varm kropp å krype tett inntil hver eneste kveld, et par sterke armer til å gjemme deg i for å glemme den brutale verdenen utenfor og alle hverdagsproblemene.

Det betyr også at man kan få servert følgende setning, når man ber om unnskyldning for sin tidvis irrajonelle og hårreisende oppførsel:
“Neimen kjære da! Du er slett ingen bitch, du er et menneske som får ut følelsene dine der og da, i stedet for å gå og bære på dem inni deg. Og det er da en positiv ting, er det ikke?”

Å være samboer med min Drømmemann er en velsignelse.

Til de av dere som skulle være så heldige å ha en som ligner på min, om så bare halvveis:

Count your blessings.

Med ønske om en god natt,

mvh

Enhjørning.

Ei god venninne

I dag vil jeg erklære min kjærlighet til ei god venninne.

Ei grepa dame, et sterkt og skikkelig stykke kvinnfolk, en varm og kjærlig venn.

En som er proppfull av livserfaring og mer enn gjerne deler den med meg.

Hun er nesten 30 år eldre enn meg, men vi har likevel ting å snakke om, mange felles referansepunkter og mange fine diskusjoner over ei flaske vin eller tre.

Senest nå på fredag, da klokka plutselig ble halv tre på natta uten at vi helt skjønte hvordan det hadde gått til.

Våre herlige skravlekvelder har heldigvis blitt flere etter at hun har blitt nærmeste nabo (les: vegg-i-vegg!), og jeg kommer alltid ut på andre siden av disse som ett nytt og sterkere menneske med massevis av nyvunnen energi.

Hun er med oss når vi gleder oss over store og små ting i livene våre, og hun stiller opp når det kniper.

I går, da jeg hadde sklidd på matta i gangen og var fullstendig satt ut av spill (og Drømmemannen var på Scootermessa for å selge billetter til Midnattsrocken ), kom hun og ga meg mat og smertestillende, hun kledde på lillegutt og tok ham med seg ut på eventyr, og leverte fra seg en oppglødd og lykkelig treåring først halv syv på kvelden.

Han forguder henne, og hun på sin side elsker ham ubetinget.

Samspillet mellom de to er skjønnhet i sin reneste form.

Hun stiller opp som barnevakt når hverdagslogistikken går i stå, eller når hun mener at jeg og Drømmemannen trenger en kveld alene.

Hun tar med seg hundene våre ut på tur, fordi hun mener at både hun og de har godt av det.

Hun kjenner Drømmemannen nesten bedre enn jeg gjør,  så hun lytter gjerne når ting ikke går som det skal i parforholdet, og kommer med gode råd om hvordan situasjonen kan takles og løses.

Hun låner oss penger når vi trenger det, vel vitende om at hun får dem igjen og at vi aldri ville drømme om å utnytte hennes velgjørenhet, da vi har enorm respekt for henne.

Respekt er forresten et nøkkelord, jeg har til dags dato ikke møtt en eneste som ikke har respekt for henne.

Hun er myndig uten å være dominant, kunnskapsrik uten å være belærende, hun har en slags naturlig autoritet uten å være skrekkinngytende.

Jeg har et bedre og nærere forhold til henne enn jeg har til min egen mor, og selv har hun uttalt at jeg er som den datteren hun selv aldri fikk.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten henne i livet mitt.

I dag vil jeg erklære min kjærlighet til verdens aller beste svigermor – måtte alle få en som henne.

Kvelder som denne …

Noen kvelder er bare slik.

Når man sitter alene en fredags kveld, huset er stille, barnet sover og Drømmemannen er på øvingslokalet og har tenkt å bli der en stund.

Når man er trist og tungsindig uten noen åpenbar grunn.

Når man finner seg selv gråtende i sofaen, selv om livet egentlig er veldig fint.

Av og til blir man bare litt frustrert, tror jeg:

Ei venninne spurte meg i dag om Murphys Law var skrevet spesielt for meg, og her jeg sitter og velter meg i min egen selvmedlidenhet slår det meg nesten at det kan være noe i det.

(Denne hesteeskapaden min var nemlig langt fra min første ulykke, jeg kunne skrevet et langt innlegg bare om det!)

For jeg sitter her og kan ikke annet.

Og når man har sittet slik i fem uker, og dessuten har vært uforklarlig, udefinerbart og udiagnostisert syk i to år allerede, kommer tungsinnet snikende fra tid til annen.

Stort sett er jeg positiv og evner å finne hverdagslykken, men av og til faller masken.

Av og til er det skrekkelig synd i små Enhjørninger som har hatt to tøffe år fylt av sykdom og smerter og som i tillegg ser ut til å være fullstendig nødt til å snuble i trapper, ramle ned av hester, tryne i fortauskanter og klemme fingrene i dører hver gang anledningen byr seg.

Det er kvelder som denne.

Det er de kveldene man mot bedre vitende åpner seg en iskald øl, skjenker seg et glass god Cocnac og drukner selvmedlidenheten i de gyldne dråpene, selv om man vet at alkohol ikke er noen kur.

Det er de kveldene man lurer på om man noen gang kommer til å bli frisk, eller for den saks skyld om noen noensinne kommer til å finne ut av hva som feiler en.

Det er de kveldene man kanskje tørker tårer av tastaturet mens man skriver.

Og det er de kveldene man har aller størst behov for å ta frem et herlig, mentalt bilde, et lykkelig lite øyeblikk, et allerede kjært minne fra noen dager tidligere:
En liten gutt som setter seg i fanget mitt, legger armene om halsen min, gir meg verdens beste klem og sier:

“Vet du hvorfor jeg klemmer deg? Jo, fordi jeg synes du er sånn fin mamma!”

Denne rørende setningen og en slik vidunderlig gest er det som minner meg på hvorfor jeg slåss og kjemper meg gjennom sykdom, smerter, tungsinn og kvelder som denne.

Hverdagslykke

Ja, det tenker jeg på i dag.

Jeg tenker på at jeg har hatt en Komplett Lykkelig helg.

I går var det hele 12 år siden jeg møtte Drømmemannen, og i den forbindelse hadde nevnte Drømmemann anskaffet barnevakt på fredag (en stor takk til svigermor er her på sin plass) så han og jeg kunne komme oss på øvingslokalet sammen med gode venner og medmusikere om kvelden.

Noen vil kanskje mene at dette var da en særdeles lite romantisk måte å markere et jubileum på, men for meg var det nesten optimalt.

Å endelig få sitte på lokalet, mens tonene av Black Rose (Thin Lizzy), Oh Well (Fleetwood Mac) og Resilas Song (Island) strømmet ut av høyttalerene, det var noe jeg hadde lengtet etter og som så til de grader hensatte meg til de deilige dagene som nyforelsket 19-åring.

Etterhvert krykket jeg meg frem til mikrofonen og fikk åpnet nebbet litt jeg også, og det var deilig å oppdage at stemmen min fremdeles var der, selv om den har ligget brakk lenger enn jeg skulle ønske.

Det er dessuten en helt spesiell atmosfære i et øvingslokale, der inne blir ny musikk født og gammel musikk gjenoppdaget, der tar kreativiteten nesten fysisk form som en sky av energi skapt av hver enkelt musikers evner til å tilføre noe nytt.

Når jeg er på lokalet kan jeg aldri unngå å bli inspirert, og det er ikke sjelden jeg har kommet opp med nye tekster på slike kvelder.

Og bare vissheten om at vi kunne være ute så lenge vi ville, siden Liten sov trygt hos bestemoren!
Vi var ikke hjemme før tre, og da inntok vi et romantisk nattmåltid bestående av ostesmørbrød og øl.

Dagen derpå våknet vi tidlig, med mange timer foran oss i sengen før Liten skulle komme hjem i totiden.

Drømmemannen sto opp, lagde kaffe og kom tilbake til sengen, der vi tilbragte hele formiddagen sammen.

I slike stunder kommer vi enda nærmere hverandre som mennesker og kjærester.

Vi snakker om Dype Ting ( livet, kjærligheten, foreldrerollen, krig og fred og religion og politikk og sånn) og Ikke Fullt så Dype Ting (musikk og filmer), og vi elsker til verden utenfor svinner hen i horisonten og det bare er oss to igjen i universet.

Disse stundene har blitt sjeldnere etter at Liten kom til verden (det er ikke så enkelt å drikke kaffe i sengen med en Liten som har turnoppvisning mellom dynene!), så derfor blir de skattet ekstra høyt når vi får dem.

Og Hverdagslykken skulle fortsette utover ettermiddagen:
Drømmemannen bestemte seg for å bake rundstykker, og således fikk vi ikke bare Hverdagslykke, men også et øyeblikks Hverdagsluksus i form av et fint dekket bord med stearinlys, ferske rundstykker og godt pålegg, kopper med rykende te og følelsen av Familien.

Tro meg, lite eller ingenting smaker så godt som grove rundstykker, når de er bakt av mannen du elsker og ledsaget av opprømt barnelatter og samtale rundt podens døgn med Besta.

Når så en Lykkelig Liten tilslutt hadde lagt seg, fortsatte vi voksne vår jubileumshelg med en annen av de tingene som har vært fremtredende i vårt liv sammen: Film.

Da jeg satt her i sofaen på datarommet (som festlig nok er rommet Drømmemannen bodde i da vi traff hverandre!) i går kveld, i armkroken til myk og deilig Drømmemann som luktet godt og trygt og min, og så to gode filmer etter hverandre, da kom disse tankene om Hverdagslykken.

Disse tankene har dukket opp jevnlig i løpet av dagen i dag, helt fra jeg våknet i morges til lyden av de to guttene mine som lekte med bilene til poden.

De kom igjen ved tindrende øyne hos en treåring som for første gang skulle være med pappaen sin på øvingslokalet, og Hverdagslykken fylte hele meg da jeg leste “Thomas og Bertie” for n’te gang før leggetid nå i kveld, med en trett og fornøyd Liten i armkroken min.

Jeg tror at Lykken ikke er en konstant tilstand.  Lykken har heller ingenting med materielle goder eller bankkontoer å gjøre.

Jeg tror den snarere består av mange små øyeblikk i hverdagen, og at man må prøve å finne disse øyeblikkene og ta vare på dem.

Denne helgen, så full av Lykkelige Øyeblikk, har for min egen del vært opphav til følgende visdomsord:

Det går utmerket godt an å være Lykkelig selv med benet i gips og bare tre kroner på kontoen.