svart pels –> kjærlige hender –> logrehale –> lykke i begge ender
Nesten like stolt som av å ha en fornøyd og harmonisk unge, er jeg over å ha glade hunder.
Det finnes altfor mange hunder som ikke har det bra, og jeg blir varm inni meg og veldig stolt av å se på mine tre hårdotter.
Mine deilige tre, de blide, kosete og tillitsfulle biskene, som jumper opp i fanget på alle som setter seg i sofaen.
Jeg har klart å skape et trygt og kjærlig hjem til dem, der hverdagen består i mer enn å ha nok mat og vann.
Jeg ser på jentene mine at de ikke bare er fornøyde, men at de er lykkelige.
Halene går hver gang de ser på meg, de er blanke og fine i pelsen og akkurat passe tykke, og de er vidunderlige i sin valpeaktige iver hver gang jeg tar frem lenkene og de vet vi skal gå tur.
Så gøy som vi har det når vi herjer rundt på gulvet og leker sammen, alle fire: Med tyggeknute, ball eller bare hverandres hender, labber og snuter.
Det aller beste er når jeg sitter i sofaen om kvelden, og et lite vofsedyr kommer logrende bort til sofaen, hopper opp i fanget mitt, borer snuten inn i halsgropa mi – og blir der. 
Og når jeg legger meg, er det med vissheten om at ingen kan komme inn døren uten at jeg får beskjed om det, for rundt meg ligger tre stolte vakthunder.
Om jeg er syk eller har det vondt, blir vakthundene i tillegg til trøstedyr, da ligger de tett inntil meg for å få meg til å føle meg bedre.
Jeg har fra jeg skaffet meg hund vært bestemt på at de skulle være familiemedlemmer heller enn “bare kjæledyr”, jeg ville ikke ha hund bare for å ha dem, og har ønsket å skape et godt miljø for dem, med fysisk og mental stimulans, god og riktig mat og masse, masse kjærlighet.
Når jeg ser på alt de gir meg tilbake, føler jeg at jeg har lykkes.
Jeg er så inderlig glad i hundejentene mine, og det gir meg en enorm tilfredshet å se at hundene mine trives her og er glade i meg, de også.
