svart pels  –> kjærlige hender –> logrehale –> lykke i begge ender

Nesten like stolt som av å ha en fornøyd og harmonisk unge, er jeg over å ha glade hunder.

Det finnes altfor mange hunder som ikke har det bra, og jeg blir varm inni meg og veldig stolt av å se på mine tre hårdotter.

Mine deilige tre, de blide, kosete og tillitsfulle biskene, som jumper opp i fanget på alle som setter seg i sofaen.

Jeg har klart å skape et trygt og kjærlig hjem til dem, der hverdagen består i mer enn å ha nok mat og vann.
Jeg ser på jentene mine at de ikke bare er fornøyde, men at de er lykkelige.
Halene går hver gang de ser på meg, de er blanke og fine i pelsen og akkurat passe tykke, og de er vidunderlige i sin valpeaktige iver hver gang jeg tar frem lenkene og de vet vi skal gå tur.

Så gøy som vi har det når vi herjer rundt på gulvet og leker sammen, alle fire:  Med tyggeknute, ball eller bare hverandres hender, labber og snuter.

Det aller beste er når jeg sitter i sofaen om kvelden, og et lite vofsedyr kommer logrende bort til sofaen, hopper opp i fanget mitt, borer snuten inn i halsgropa mi – og blir der.

Og når jeg legger meg, er det med vissheten om at ingen kan komme inn døren uten at jeg får beskjed om det, for rundt meg ligger tre stolte vakthunder.

Om jeg er syk eller har det vondt, blir vakthundene i tillegg til trøstedyr, da ligger de tett inntil meg for å få meg til å føle meg bedre.

Jeg har fra jeg skaffet meg hund vært bestemt på at de skulle være familiemedlemmer heller enn “bare kjæledyr”, jeg ville ikke ha hund bare for å ha dem, og har ønsket å skape et godt miljø for dem, med fysisk og mental stimulans, god og riktig mat og masse, masse kjærlighet.

Når jeg ser på alt de gir meg tilbake, føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg er så inderlig glad i hundejentene mine, og det gir meg en enorm tilfredshet å se at hundene mine trives her og er glade i meg, de også.

foran ham er fremtiden gyllen

han går dit på italienske såler
innhyllet i Armani
og solskinnsdager av blitz og lutter velvilje

tid er Rolex
og ubegrenset som kapitalen

på sidelinjen står lakeiene
med tindrende ører og
stjerner på fingrene
drikker av champagneregn
som drypper fra glatte smil

bak ham er jenter mørke

En gang i blant er man så heldig å treffe et menneske som forandrer deg for resten av livet.

En som skjønner deg fra innerst til ytterst, en som vil stå last og brast med deg uansett hva som skjer.

En du kan dele alle dine erfaringer og hemmeligheter med i trygg visshet om at det vil forbli hos denne personen.

En som vil vise seg som en sann venn i årevis, selv i perioder da du kanskje ikke har så mye kontakt med vedkommende.

Et slikt menneske er det jeg har skrevet dette gule diktet til, basert på et av mine kjæreste barndomsminner.

Kjære Lillan, denne er bare din:

Gult

er vannmelon
og
du har runde solbriller på

en fortrolig samtale
om natten
på toppen av ei sklie

en campingplass i Sverige

I’ll Remember You

I presentasjonen av meg nevner jeg at hest er en av mine store lidenskaper.

Den hesten som har betydd mest for meg de siste årene, er Sebastian.

Han er min nieses hest, men han og jeg har blitt så gode venner at han er nesten litt min også.

Sebastian/Geir/ Geir Travolta (kjært barn etc) er en åtte år gammel særdeles vellykket blanding av kaldblods og araber, han er snill, klok, flink og en stor, stor personlighet.

Min niese har hatt ham siden han var åtte måneder, og jeg er stum av beundring over hva hun har fått til med ham.

Det har vært lærerikt, fascinerende og interessant å se hestens utvikling i takt med hennes, og hun alene står med æren for at han er den fantastiske hesten han er i dag.

Ingen som har vært i kontakt med Sebbelille min har kommet fra møtet uten å miste i alle fall en liten bit av hjertet sitt til ham.

Det er til ham jeg har skrevet diktet “Søndag Morgen Lykke”:

svevende, dansende
gjennom en fugleflokk

frydefullt halsende
over en tømmerstokk

lynraske, dundrende
hover i nysnøen

jeg og tre hundrede
kilo med bestevenn

For noen år siden, nei, snarere mange år siden (gammel, nå!) kom det to pelskledde sjarmører inn i livet mitt.

To kattebrødre av samme kullet, så ulike som to brødre kan bli: Den ene hadde kullsvart, kort pels, en slank og langlemmet kropp og tydelige orientalske trekk etter siameserpappaen, den andre var lurvete, langhåret og kompakt, med praktfull rød og hvit pels etter sin mor Skogkatten.

De fikk navnene Leon og Odin, og jeg fikk hhv 8 og 9 år sammen med dem.

Pusegutta mine var to meget spesielle dyr, fulle av personlighet og snodige påfunn, og jeg kommer aldri til å glemme dem.

I et anfall av poetisk inspirasjon – og temmelig forspist på musicalen Cats! – skrev jeg denne hyllesten til mine to vakre gutter:

I have two splendid specimens
a pair quite without presedence
one soft as velvet, black as night
the other fluffy, red and white

They occupy with many things
like catfights and occational flings
and wondering what they’ll get to eat:
Will it be chicken, fish or roasted meat?

And if I fail to buy them food
or if they’re just not in the mood
they sing to me – quite adequate! -
the Ballad of The Hungry Cat

I feed them meat, and they want fish
or any other abscent dish
I let them out, and they begin
to scratch the window to get in

Companions, brothers, quite a team
who never fails, as it may seem,
to chase the poor bewildered cat
who strayed onto their habitat

Oh, you should see them go about:
When one goes in, the other’s out
they help each other, taking turns
on having that intruder learn

The two has caused me many frowns
with rampages an tearing-downs
my CD-player is no more:
It smashed against the concrete floor

When picture frames fall off the shelves
or glasses tip all by themselves
the brothers look so innocent:
“This merely was an accident!”

I leave some porkchops to defrost
one hour later, they are lost
two pairs of eyes ask me the same:
“You cannot think we are to blame?”

But wonders, still, they are to me
their grace and feline dignity
their fiercest miaows and softest purr
their therapeutic silky fur

My house, my home, I with them share
the bed, the sofa and the chairs
and my conclution still is that
my life is nought – without a cat!

]]> http://enhjorning.wordpress.com/2008/10/17/feline-feelings/feed/ 0 enhjorning