Er det en ting med norsk kultur jeg sliter med å skjønne helt, så er det denne trangen til å slepe seg ut i naturen for å tenne bål, svi pølser eller brødskiver, drikke kaffe med lyng i og bare sitte der noen timer, før man pakker sammen og drar hjem igjen.
Ut på tur, aldri sur – på ski, til fots eller (om man har slike tilbøyeligheter) på snøscooter, til fjells og til skogs, på hyttetur eller dagstur, i sol, sludd eller snø.
Når så kalenderen viser at påsken har kommet, tar vi helt av:
Da skal det virkelig tures over en lav skisko og det skal vises hva nordmenn er laget av.
Da går vi to kilometer mer enn nødvendig for å finne Den Perfekte Rasteplassen, banner over våt ved, får bålrøyk i øynene, plukker ull ut av kaffekoppene og spiser svarte pølser, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Jeg skal være blant de første til å innrømme at jeg er med på galskapen jeg også.
Oppvokst med en überfriskus av en pappa som hver eneste helg vinteren gjennom trakk resten av familien med til fjells, er det ikke til å komme bort fra at villmarksblodet ligger godt nedarvet i meg.
(Jeg kjørte visst snøscooter som en mann da jeg var i den spede alder av ni, ifølge min far. Det forekommer meg vel at Onkel ikke hadde fjellpatrulje så ofte dengang som nå, og følgelig aldri fikk vite om det. Ta også i betraktning at dette var på åttitallet. Man røkte inne og kjørte med ungene i bagasjerommet på stasjonsvogna også. )
Nuvel, til poenget:
Villmarkens datter som jeg er, ligger det i meg å videreføre gamle påsketradisjoner til min egen familie.
(Naturligvis med visse unntak. Min sønn skal helst ikke kjøre scooter på veldig, veldig mange år ennå.)
Langfredag pakket vi med oss mat, kaffe, kakao, barn, hunder og svigermor og stakk til skogs.
Fireåringen griller imaginære pølser
Strålende sol over gnistrende vidder, vindstille og noen få minusgrader – det er slik man gjerne ser for seg påsketuren.
Det er slik det har vært her også, i ukevis faktisk .
Helt frem til påske.
På langfredag, da vi fant det for godt å ha familieutflukt, var det tre varmegrader og slaps, og vi måtte lete hardt for å finne en bakke det fremdeles var akeføre i.
Men det hindret oss ikke i å ha det moro!
Vi tente bål, vi grillet ostesmørbrød , vi drakk kaffe og kakao og akte i den ene bakken vi fant, og vi slet ut både hundene, fireåringen og svigermor.
Slik ser en sliten hund ut. Hun orker ikke synet av en eneste pinne til.
Vi var i skogen i timevis, og lot oss forbløffe av hvor mye mindre snø det var da vi gikk hjem igjen i forhold til da vi kom.
Vi konkluderte med at det nok var sesongens siste akebrett-tur, og at det helt tydelig var slutt på vinteren:
Både glidelåsen på småens vinterdress og sålene på begge turskoene mine tok kveld før vi var hjemme.
Takk for i år, liksom.
Senere den kvelden – da sliten fireåring endelig var i seng og hundene lå på rygg med alle bena i været og snorket så det duret i veggene – gikk jeg i gang med å planlegge påskeaften.
Vi har nemlig en tradisjon på å grille på svigermors veranda på påskeaften, uansett vær- og føreforhold.
Så også i år, og skal man grille pølser, må man nødvendigvis ha pølsebrød.
Som den Gode Husmor jeg er, baker jeg selvsagt slikt selv:
Under prosessen
Ferdige pølsebrød. De smaker himmelsk!
Lørdagen rant med strålende påskesol, og optimistiske og glade i hu tok vi plass på svigermors veranda og rigget oss til med koteletter, pølser, salat, potetform og hjemmebakte pølsebrød.
Nå var det bare til å fyre i gang grillen.
O’lykke!
Vel.
Den uskrevne regelen om at det ubønnhørlig blir væromslag bare man nevner ordet “grill”, hører visst ikke bare sommeren til.
Da duken for femogtyvende gang hadde krasjlandet i salaten og vi begynte å bli lei av å klamre oss fast i bordkanten, pakket vi hele selskapet sammen og bestemte oss for å fortsette innendørs.
Koteletter smaker unektelig best om de ikke har blåst bort.
Drømmemannen, i denne anledning også under tittelen Grillmester, fikk stå på verandaen i scooterdressen og grille ferdig maten, så tok vi den inn etterhvert og spiste den ved kjøkkenbordet.
Ikke helt som planlagt, men veldig koselig likevel.
Slik gikk altså påskeaften for seg, og ble avsluttet foran tv’n med min ungdoms litterære helt Hercule Poirot, mens vi hørte vinden ta tak i hushjørnene og det ante oss at det var blitt ordentlig mildvær nå.
Det vi ikke hadde ventet oss, var å våkne opp til dette:
Utsikten fra ene hjørnet av verandaen vår ...
... og fra det andre hjørnet.
Her har vi rett og slett et svømmebasseng av smeltevann, også kalt El Dorado for Fireåringer.
Småen har løpt, lekt, hoppet og plasket av hjertens lyst, og det var litt av et syn som kom vandrende inn her etter halvannen time i “bassenget”, men jeg trøster meg med at en sølete unge som oftest er en lykkelig en.
Imidlertid har dette resultert i at vi nå rett og slett har litt problemer med å fortelle ham at han på ingen måte kan gå ut uten regntøy på, og at alt utetøyet hans inkludert sko og votter er søkkvått og må tørke til i morgen.
Heldigvis har vi blitt erfarne foreldre etterhvert, og visste å ty til en god gammeldags avledningsmanøver, også kalt “vafler og tegnefilm”, og den skal vel holde ham i sjakk frem til det er tid for barne-tv og påskeegg hos Besta klokka seks.
Påsken 2009 er nesten over, så også vinteren.
Jeg sitter her i ettertanke og kjenner meg veldig, veldig heldig, privilegert og velsignet:
Jeg har en vidunderlig familie å feire påske med, og nettopp derfor har påsken blitt akkurat så vidunderlig som den har blitt, til tross for fravær av både sol, hytte på fjellet og snøscooter.
Det blir hva man gjør det til, og man skal ta vare på de gode øyeblikkene.
Dem har det blitt mange av denne påsken.
Jeg håper dere alle har hatt det like fint som meg.
