Firbent lykke

svart pels  –> kjærlige hender –> logrehale –> lykke i begge ender

Nesten like stolt som av å ha en fornøyd og harmonisk unge, er jeg over å ha glade hunder.

Det finnes altfor mange hunder som ikke har det bra, og jeg blir varm inni meg og veldig stolt av å se på mine tre hårdotter.

Mine deilige tre, de blide, kosete og tillitsfulle biskene, som jumper opp i fanget på alle som setter seg i sofaen.

Jeg har klart å skape et trygt og kjærlig hjem til dem, der hverdagen består i mer enn å ha nok mat og vann.
Jeg ser på jentene mine at de ikke bare er fornøyde, men at de er lykkelige.
Halene går hver gang de ser på meg, de er blanke og fine i pelsen og akkurat passe tykke, og de er vidunderlige i sin valpeaktige iver hver gang jeg tar frem lenkene og de vet vi skal gå tur.

Så gøy som vi har det når vi herjer rundt på gulvet og leker sammen, alle fire:  Med tyggeknute, ball eller bare hverandres hender, labber og snuter.

Det aller beste er når jeg sitter i sofaen om kvelden, og et lite vofsedyr kommer logrende bort til sofaen, hopper opp i fanget mitt, borer snuten inn i halsgropa mi – og blir der.

Og når jeg legger meg, er det med vissheten om at ingen kan komme inn døren uten at jeg får beskjed om det, for rundt meg ligger tre stolte vakthunder.

Om jeg er syk eller har det vondt, blir vakthundene i tillegg til trøstedyr, da ligger de tett inntil meg for å få meg til å føle meg bedre.

Jeg har fra jeg skaffet meg hund vært bestemt på at de skulle være familiemedlemmer heller enn “bare kjæledyr”, jeg ville ikke ha hund bare for å ha dem, og har ønsket å skape et godt miljø for dem, med fysisk og mental stimulans, god og riktig mat og masse, masse kjærlighet.

Når jeg ser på alt de gir meg tilbake, føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg er så inderlig glad i hundejentene mine, og det gir meg en enorm tilfredshet å se at hundene mine trives her og er glade i meg, de også.

En utfordring

Ja, det fikk jeg av Gneis her om dagen.

Den lød rett og slett sånn:
Fortell meg om tre ting du er flink til/kan/mestrer.

Siden jeg er tilhenger av positiv tankegang og det å tenke godt om seg selv, syntes jeg dette var en gylden mulighet til å velte meg i uhildet selvskryt, så here goes:

1: Jeg er veldig god til å skrive.

I hvert fall er det det lærere, medelever, venner og andre har fortalt meg i mange år, så jeg håper jo det stemmer og at jeg ikke blamerer meg ved å spre skribleriene mine i hytt og tåkelur.

2:  Jeg er visst en habil artist, både som skuespiller og som sanger.

Det har dessverre blitt mindre og mindre av begge deler de siste årene, men talentet ligger der, og blir børstet støv av ved spesielle anledninger.

3: Jeg er flink til å verdsette mennesker rundt meg og “de små tingene” i hverdagen.

Ta vare på øyeblikkene og glede meg over en logrende hundehale, en myk hestemule eller blomster i en liten barnehånd.

Se på hva jeg har fremfor å sørge over det jeg ikke har.

Nå sitter jeg faktisk her og tenker at det er synd lista ikke skulle være lenger enn tre punkter, for jeg kom på en rekke andre ting jeg er god til – og det er jo en god ting, for i så tilfelle har jo utfordringen fra Gneis fungert etter hensikten: Å tenke positive tanker om meg selv!
Derfor slutter jeg her, og sender stafettpinnen videre til:

Zachzin, Mrs.Mærris og Lin

Enjoy!

CC Cowboys og Kaizers Orchestra

Som jeg skrev i forrige innlegg, så lover 2009 mye fint.

Blant annet festivalen som står mitt hjerte nærmest, og i sommer får vi som nevnt besøk av Deep Purple .

I tillegg kom nyheten på lille julaften om at vi har fått bekreftet to nye band til sommerens begivenhet, og denne gangen er det to sterke, norske band det er snakk om.

CC Cowboys, med låter som “Tigergutt”, “Harry” og “Barnehjemmet  JohnnyJohnny”, og som også slipper ny plate i år, og Kaizers Orchestra som for endel år siden drev oss til vanvidd med “Ompa til du dør” og siden har fortsatt å riste trommehinnene løs på hele Norge med sine energiske liveshow og alternative perkusjon.

Hva kan jeg si?

Jeg gleder meg!

Det ligger rett og slett an til tidenes ‘rock …

Nytt år, nye muligheter

Jeg er klar over at det har vært skrekkelig stille her på bloggen min i desember.

Dette kommer av flere ting:

1: Jul.

Som den tradisjonelle, veloppdratte gamlisungdommen jeg er (omtrent her hører jeg Mrs.Mærris humre i skjegget), får jeg meg ikke til å sitte på nette i jula.

Jula er høytid som skal brukes sammen med familie og venner.

2: PC-trøbbel.

Omtrent ei uke før jul tok den kveld, den trofaste, godslige stasjonære maskinen min.

Grepet av panikk og pre-abstinsenser løp Drømmemannen ned til Midnattsrockens kontor og røsket med seg en av deres laptoper.

Si hva du vil om disse hendige små maskinene, de er sikkert fine og høvelige som bare det – men jeg og lap’en har ikke blitt skikkelig venner.

På min stasjonære hadde jeg mine bokmerker, alle mine passord lagret, alle bildene mine – kort sagt: Der var jeg hjemme.

Dette her er langt fra det samme, og slett ikke tatt i betraktning at tastaturet på denne møkkadingsen defintivt har sett bedre dager, så innimellom hender det at ikke alle bokstavene i et ord kommer med, og jeg blir dermed nødt til å korrekturlese mine egne tekster dobbelt så nøye og dessuten kommer hendene mine stadig borti touchpaden under tastaturet, så før jeg vet ordet av det har jeg begynnelsen av en setning nederst på siden og resten midt inni et ord lenger opp.

Det skal ikke være enkelt.

Nuvel.

Hvorom alt er, poenget er at jeg kommer til å li flnkere til å lfte tankene mine her fremver.

(SE? Setningen over gidder jeg ikke rette på, men lar den stå som eksempel på behandlingen jeg får av Mr.Laptop. Fortærende, eller hva!? )

Julen forløp stille og rolig i Enhjørningsheimen, med mye god mat og drikke, besøk av familie og venner, jublende glad gutt på julaften  (PAKKER!!) og nyttårsaften (RAKETTER!!!) , kjærestetid en mass og rett og slett alt jeg kunne ønske meg.

Den før omtalte treåringen har blitt fire år, nå på søndag som var, faktisk, og det ble behørig feiret hjemme hos min mor som har bursdag samme dag.

2008 er historie, og på mange måter er jeg glad for det.

2009 bærer løfter om mye fint, og det vil jeg komme tilbake til senere.

Til alle mine lesere, riktignok litt på etterskudd:  Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år