Virrvarr, nå også som – akuttlege!?

Eh, ja.

En ettermiddag våknet jeg av en deilig lur, full av latter og en anelse tommelomsk.

Jeg hadde nemlig drømt om opptil flere av mine nettbekjentskaper, og det foregikk omtrent slik:

En med-forumist, la oss kalle henne  Lille Ru, skulle på blind-date.

Vi snakket mye om dette i forkant, for jeg syntes det var så festlig, da jeg selv hadde vært på kino med kjekkasen en gang i min pure ungdom.

Imidlertid våknet jeg opp dagen etter til radionyheten om at hun aldri hadde kommet hjem etter daten, så jeg løp bort i parken for å lete etter henne.

Der traff jeg daten hennes – og ble temmelig indignert da det viste seg at han ikke husket meg! – og han sa:
“Ja, du har hørt at jeg var på date med ei som gikk hen og døde etterpå!?”
Jeg ble panikkslagen, for jeg hadde slett ikke fått med meg at hun døde, bare at hun forsvant, så jeg fortsatte min frenetiske leting etter henne.

Det var ikke så lett som det kunne høres ut, fordi hun hadde ønsket seg litt anonymitet på denne daten,  og derfor tatt på seg avataren sin fra forumet.

I praksis betød det at jeg fløy rundt og lette etter en Lille Ru-figur på størrelse med hånden min …

Plutselig fikk jeg øye på en knaggrekke  på en vegg, og der hang det ei blå dunjakke.

Fra ene ermet på den rant det blod.

Jeg løp bort til jakka og kikket i ermet, og ganske riktig: Der lå hun!

Jeg trakk henne ut fra jakkeermet – hvorpå hun på magisk vis ble forvandlet til sitt vanlige seg – og oppdaget at hun var særdeles ille tilredt, omtåket og hadde mistet masse blod, for noen hadde skåret over halsen på henne.

Hun hadde klart å stoppe mesteparten av blødningen selv, men var naturlig nok tappet for krefter, så i det jakkeermet hadde hun ligget hele natten og håpet jeg skulle finne henne, siden vi hadde snakket om daten hennes og at hun skulle i parken.

Min venninne (som plutselig dukket opp fra ingensteds) og jeg fikk henne ned på båra (som også plutselig bare var der) og bar henne mellom oss til legevakten.

Det var bare det at da vi kom dit, hoppet Lille Ru av båra og sa på klingende, trassig bergensk: “Eg ska faan ikkje på nåkke legevakt!!” før hun snudde og begynte å gå i motsatt retning.

Vi fikk stoppet henne og overtalt henne til å bli med oss inn på legevakta, og der var det vi ble møtt av vakthavende lege, som øyeblikkelig virket både velkjent, beroligende og tillitsvekkende.

Akuttlegen var nemlig ingen ringere enn vår kjære Virrvarr …

Da visste jeg at Lille Ru var i gode hender, så da gikk vi.

… Og så våknet jeg …

Tagger: drøm, Virrvarr