Jeg skulle i utgangspunktet skrive om min kjære Sebastian, som ble solgt og sendt avgårde i dag, men kvelden bød på andre ting som jeg også gjerne ville dele, så mitt følelsesladede farvelbrev til Geir Travolta får vente.
For veldig mange år siden, da jeg kom tilbake til Finnmark etter 7 år på østlandet, traff jeg et vidunderlig menneske på en fest engang.
Det første som slo oss, var at vi hadde samme navn – og deretter var lista lagt.
Det ble en sommer full av fest og moro, og jeg og min navnesøster hadde mange trivelige kvelder sammen.
Da sommer ble høst, viste det seg at min daværende Drømmeprins var en uforbederlig, ufølsom, umoden, egosentrisk og alkoholisert frosk – og september det året var en tung og tøff tid med mange kneiker å komme over og mye vonde ting for et 19 år gammelt hjerte å takle.
Den som stilte opp da det sto på som verst, var min navnesøster som jeg hadde delt så mye moro med.
Hun skulle vise seg å være en sann venn når jeg aller mest trengte en, og det hun gjorde for meg under noen opprivende septemberdager har for alltid blitt i hjertet mitt og vært høyt skattet.
Dessverre mistet vi kontakten etterhvert.
Jeg hadde ingen mobiltelefon på den tiden, og dessuten var vi begge i etableringsfasen med stadig skiftende adresser.
Tiden gikk, og det hendte innimellom at jeg møtte henne på bygda, men langt fra så ofte som ønskelig, i og med at hun bodde på et sted ganske langt herfra.
En gang fikk jeg faktisk telefonnummeret hennes, men da det ble skiftet ut, mistet jeg henne på ny.
Enda flere år gikk, og terskelen for å ta kontakt ble stadig høyere.
Likevel klarte jeg aldri å glemme henne.
I sommer, da jeg igjen (gjennom en eske med gamle brev) ble konfrontert med året 1995-1996, min ekskjæreste og vårt forholds sørgelige endelikt, kom tanken på henne sterkere og klarere enn noen sinne.
Jeg ville så inderlig gjerne få takket henne for alt hun hadde gjort for meg, jeg lurte på om hun visste hvor mye det betød å ha henne akkurat da stormkastene sto høyest rundt ørene mine.
Mange ganger har jeg lurt på å søke henne opp på nettet, men hver gang har motet sviktet.
I kveld gjorde jeg det likevel.
Jeg fant hennes navn og telefonnummer, og det matchet med bygda jeg sist hørte hun befant seg i – så jeg sendte en melding der jeg sa hvem jeg var og lurte på om jeg hadde funnet rett person.
Gjett om jeg hadde!
Hun ringte.
Hun ringte!
Hun var like blid, like sprudlende og skravlete, like varm og morsom som jeg husket henne.
Kjemien var atter en gang upåklagelig, det føltes som om vi aldri skulle ha vært borte fra hverandre en eneste dag.
Jeg fikk endelig fortalt henne hvor stor pris jeg satte på hennes støtte gjenom den tunge tiden, og hun på sin side sa at hun trodde nok det hadde knyttet et sterkt bånd mellom oss – for hun hadde heller aldri klart å glemme meg.
Hun sa hun ble så utrolig glad da hun fikk meldingen min at hun bare måtte ringe med en gang, til tross for at klokka var halv ett om natten.
Nå har jeg lagret henne på telefonen.
Nå har jeg på ingen måte tenkt å slippe henne igjen.
I kveld har jeg funnet igjen ei kjær gammel venninne, og vil med historien min oppfordre alle til ikke å la Dørstokkmila komme i veien for gode ting.
Kanskje har du selv noen du ikke har snakket med på flere år, kanskje har du noe du skulle takket noen for.
Hopp i det; skriv det brevet, send den meldinga, ring på den døra.
Kanskje får du også den samme, gode opplevelsen jeg fikk i kveld.
