Om en liten kjempe

Nå er det ett år siden.

Ett år er gått siden jeg fikk beskjed om at ei av de sterkeste, vakreste og tøffeste småpikene jeg visste om, hadde gitt opp kampen.

Ett år siden jeg felte tårer for den lille engelen og for mammaen, pappaen og lillebroren som ble igjen.

Ett år siden jeg sto midt i skogen og leste en tekstmelding som nær hadde stoppet mitt eget hjerte også, mens jeg så på min egen, livsglade gutt som satt på akebrettet og var frisk, sterk og lykkelig.

Denne lille jenta hadde det tøft helt fra starten.

Hun var født med et sjeldent syndrom, foreldrene fikk beskjed om at hun høyst sannsynlig ikke ville overleve fødselen, og om hun gjorde det, ville de ikke få ha henne mer enn noen dager.

Men jenta ville leve!

Hun ville aldri kunne bevege seg, sa legene.

Tre måneder gammel løftet hun hodet, hun sparket fra med bena og strakte seg etter lekene sine når hun lå på rygg.

De ville aldri få kontakt med henne, sa legene, det var lite trolig at hun ville forstå hva de sa.

Men mamma og pappa så at jenta så hva som skjedde rundt henne, at hun forsto hva de sa til henne, at de vakre, store øynene lyste av glede over akkurat de samme tingene som andre små gleder seg over, og hun smilte strålende når hun moret seg.

Hun ville aldri snakke, sa legene.

Men mamma og pappa fikk etterhvert høre “nei”, “ja”, “aua” og “valm” (kvalm) fra den lille tøffingen likevel.

Mamma og pappa ga aldri opp håpet.

De gjorde hva de kunne for å hjelpe jenta si, spesialister og fysioterapeuter ble satt i arbeid for å styrke kroppen som inneholdt så mye vilje.

Hun ble naturlig inkludert i familieliv og festligheter, hun hadde barnehageplass så hun skulle få oppleve andre inntrykk enn det husets fire vegger hadde å by på.

Da de bygde hus i fjor høst, bygde de det med tanke på at jenta deres skulle bo der sammen med dem i mange år til,  huset ble spesialtilpasset i alle bauger og kanter, for det var utenkelig å planlegge en fremtid uten å inkludere lille skatt i den.

De rakk bare akkurat å flytte inn i det

Den lille kjempen var mye syk.

I løpet av hele hennes korte liv var hun mer på sykehus enn jeg har vært i løpet av 31 år.

Slik var syndromet hennes, med mange “følgesvenner” som gjorde livet vanskelig for henne og for de som sto rundt.

Men livsviljen var alltid strålende tilstede.

Og for ett år siden hadde den lille kroppen fått nok.

En morgen våknet ikke Lille Engel.

Midt oppi alt det vonde, fant jeg trøst og mening i hennes siste kveld.

I stedet for at hun skulle dø på sykehus med dramatikk, leger på alle kanter og ledninger og maskiner tilkoblet, fikk hun sovne fredelig i sin egen seng: Nybadet, mett og fornøyd etter en fin og innholdsrik dag med familien.

Hun rakk ikke å fylle tre år engang, men hun rakk å berøre manges liv og hjerter.

Hennes styrke, hennes utstråling og hennes kamp rørte ved mange som ikke engang hadde møtt henne, selv rakk jeg aldri å se henne personlig, men via nettet har jeg fulgt henne og hennes familie tett fra dengang jeg og moren hennes gikk gravide samtidig.

Det har vært en tøff og skjellsettende opplevelse, og jeg er så usigelig glad for at jeg har fått følge dem gjennom dette.

Den uutholdelige sorgen det må være å miste et barn, den kan jeg bare forestille meg og inderlig håpe og be om at jeg aldri må kjenne på kroppen selv.

Så i dag går mine tanker til mammaen og pappaen, som for alltid kommer til å bære med seg den lille jenta i hjertene sine, og til lillebror som aldri skulle få kjenne storesøster skikkelig.

Hvil deg nå, Lille Engel.

Du kjempet godt, hardt og lenge, og jeg vil aldri glemme deg.

Ei god venninne

I dag vil jeg erklære min kjærlighet til ei god venninne.

Ei grepa dame, et sterkt og skikkelig stykke kvinnfolk, en varm og kjærlig venn.

En som er proppfull av livserfaring og mer enn gjerne deler den med meg.

Hun er nesten 30 år eldre enn meg, men vi har likevel ting å snakke om, mange felles referansepunkter og mange fine diskusjoner over ei flaske vin eller tre.

Senest nå på fredag, da klokka plutselig ble halv tre på natta uten at vi helt skjønte hvordan det hadde gått til.

Våre herlige skravlekvelder har heldigvis blitt flere etter at hun har blitt nærmeste nabo (les: vegg-i-vegg!), og jeg kommer alltid ut på andre siden av disse som ett nytt og sterkere menneske med massevis av nyvunnen energi.

Hun er med oss når vi gleder oss over store og små ting i livene våre, og hun stiller opp når det kniper.

I går, da jeg hadde sklidd på matta i gangen og var fullstendig satt ut av spill (og Drømmemannen var på Scootermessa for å selge billetter til Midnattsrocken ), kom hun og ga meg mat og smertestillende, hun kledde på lillegutt og tok ham med seg ut på eventyr, og leverte fra seg en oppglødd og lykkelig treåring først halv syv på kvelden.

Han forguder henne, og hun på sin side elsker ham ubetinget.

Samspillet mellom de to er skjønnhet i sin reneste form.

Hun stiller opp som barnevakt når hverdagslogistikken går i stå, eller når hun mener at jeg og Drømmemannen trenger en kveld alene.

Hun tar med seg hundene våre ut på tur, fordi hun mener at både hun og de har godt av det.

Hun kjenner Drømmemannen nesten bedre enn jeg gjør,  så hun lytter gjerne når ting ikke går som det skal i parforholdet, og kommer med gode råd om hvordan situasjonen kan takles og løses.

Hun låner oss penger når vi trenger det, vel vitende om at hun får dem igjen og at vi aldri ville drømme om å utnytte hennes velgjørenhet, da vi har enorm respekt for henne.

Respekt er forresten et nøkkelord, jeg har til dags dato ikke møtt en eneste som ikke har respekt for henne.

Hun er myndig uten å være dominant, kunnskapsrik uten å være belærende, hun har en slags naturlig autoritet uten å være skrekkinngytende.

Jeg har et bedre og nærere forhold til henne enn jeg har til min egen mor, og selv har hun uttalt at jeg er som den datteren hun selv aldri fikk.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten henne i livet mitt.

I dag vil jeg erklære min kjærlighet til verdens aller beste svigermor – måtte alle få en som henne.

Deep Purple til Midnattsrocken!

Jepp jepp, i dag var dagen.

Dagen da vi endelig kunne slippe nyheten løs:

Midnattsrocken får celebert besøk til sommeren!

Disse gutta kommer hit til bygda vår for å blåse oss langt ut i fjorden med bånn ekte rock’n'roll, heftige rytmer, ulende gitarer og tungt driv.

Disse levende legendene, disse ikonene i rockehistorien, disse pionerene innen hardrocken, de kommer hit for å stå på vår scene.

Man kan bli andektig av mindre!

Jeg tror dette her kan bli en av mine største konsertopplevelser noensinne.

Siden Drømmemannen er bookingansvarlig – eller “Bookingguru“, som han visstnok nå har blitt titulert – har jeg hatt gleden av å følge dette på nært hold gjennom hele prosessen, og det har vært noen spennende uker som i dag kulminerte i oppslag i lokale nettaviser, telefoner fra radiostasjoner, gratulasjonsmailer og generell høy stemning:

NRK Sami Radio, Finnmark Dagblad, Nordlys og NRK Nordnytt er blant organene som, i tillegg til Ságat som jeg linket til over her, fant nyheten vår av interesse.

Det har vært en mildt sagt festlig ettermiddag, og Drømmemannens telefon (og Drømmemannen!) ligger nå sitrende og rødglødende på skrivebordet og puster velfortjent ut etter dagens tjeneste.

Nå er vi slitne, lykkelige og forventningsfulle, og kan gå og legge oss med søte drømmer om Smoke on the Porsangerfjord i strålende midnattssol.

Kvelder som denne …

Noen kvelder er bare slik.

Når man sitter alene en fredags kveld, huset er stille, barnet sover og Drømmemannen er på øvingslokalet og har tenkt å bli der en stund.

Når man er trist og tungsindig uten noen åpenbar grunn.

Når man finner seg selv gråtende i sofaen, selv om livet egentlig er veldig fint.

Av og til blir man bare litt frustrert, tror jeg:

Ei venninne spurte meg i dag om Murphys Law var skrevet spesielt for meg, og her jeg sitter og velter meg i min egen selvmedlidenhet slår det meg nesten at det kan være noe i det.

(Denne hesteeskapaden min var nemlig langt fra min første ulykke, jeg kunne skrevet et langt innlegg bare om det!)

For jeg sitter her og kan ikke annet.

Og når man har sittet slik i fem uker, og dessuten har vært uforklarlig, udefinerbart og udiagnostisert syk i to år allerede, kommer tungsinnet snikende fra tid til annen.

Stort sett er jeg positiv og evner å finne hverdagslykken, men av og til faller masken.

Av og til er det skrekkelig synd i små Enhjørninger som har hatt to tøffe år fylt av sykdom og smerter og som i tillegg ser ut til å være fullstendig nødt til å snuble i trapper, ramle ned av hester, tryne i fortauskanter og klemme fingrene i dører hver gang anledningen byr seg.

Det er kvelder som denne.

Det er de kveldene man mot bedre vitende åpner seg en iskald øl, skjenker seg et glass god Cocnac og drukner selvmedlidenheten i de gyldne dråpene, selv om man vet at alkohol ikke er noen kur.

Det er de kveldene man lurer på om man noen gang kommer til å bli frisk, eller for den saks skyld om noen noensinne kommer til å finne ut av hva som feiler en.

Det er de kveldene man kanskje tørker tårer av tastaturet mens man skriver.

Og det er de kveldene man har aller størst behov for å ta frem et herlig, mentalt bilde, et lykkelig lite øyeblikk, et allerede kjært minne fra noen dager tidligere:
En liten gutt som setter seg i fanget mitt, legger armene om halsen min, gir meg verdens beste klem og sier:

“Vet du hvorfor jeg klemmer deg? Jo, fordi jeg synes du er sånn fin mamma!”

Denne rørende setningen og en slik vidunderlig gest er det som minner meg på hvorfor jeg slåss og kjemper meg gjennom sykdom, smerter, tungsinn og kvelder som denne.

Ting man lærer som samboer, del 2

Jeg nevnte i del 1 at det er endel fraser man må lære seg betydningen av, og dette skal jeg nærmere inn på nå.

Gutter maser gjerne om at vi kvinnfolka må være flinkere til å si rett ut hva vi mener, men tro meg: Gutta er ikke så mye bedre på dette området selv.

Samboerlingo (les: mannfolkspråk) er et komplisert kapittel, så jeg får gå gjennom de viktigste punktene:

* “Jeg skal bare ned og ta en øl med [insert navn på kompis].”

Betyr: “Det blir høyst sannsynlig ganske mye mer enn en øl. Kanskje kommer jeg hjem når puben stenger, men ikke bli overrasket om jeg ikke er hjemme før en eller annen gang i morgen.”

* “Vi skal bare øve litt.”

Betyr: “Vi kommer alltid i groovet sånn rett før midnatt, så vi bruker halve natta på å jamme frem nye låter eller gå gjennom gamle. Ikke forvent meg hjem før naboene kaster oss på hodet ut av lokalet evt. kutter strømmen.”

Mrk: Denne er litt i samme gate som den over, men er bare relevant om du har musikerkjæreste.

*”Er du trøtt, pus?”

Betyr: “Kan ikke du gå og legge deg, så jeg kan gå og øve litt eller ta en øl uten dårlig samvittighet?”

For Drømmemenn har, tro det eller ei, samvittighet.

(Naturligvis har de det – ellers ville de ikke vært Drømmemenn.)

Særlig dersom du gjentatte ganger har gitt ham små hint om at du utmerket godt vet hva som ligger i begrepet “en øl”.

*”Vi går bare gjennom her, det er en snarvei.”

Betyr: At dere bruker dobbelt så lang tid på “snarveien” hans som dere ville gjort på den ordinære veien, fordi dere må kjempe dere gjennom busker og kratt, opp bratte, sandete bakker, over grøfter eller gjerder og gjerne med snø eller myrvann til knes.

Bruken av ordet “Snarvei” er noe som umiddelbart bør utløse alle varsellamper, alarmer og all din sunne fornuft.

* “Jeg har ikke mistet [nøkler, visakort, kabler, stemmenøkler], jeg har bare lagt det på et lurt sted.”

Betyr: “Jeg kan søren ikke huske hvor jeg har gjort av det, men det trenger ikke du å vite.”

Bare rolig, det dukker opp når dere slutter å lete.

Eventuelt når dere flytter.

* “Jeg skal fikse det dørhåndtaket snart.”

Betyr: “Jeg har ikke helt taket på sånne håndverkergreier, men jeg kommer aldri i livet til å innrømme det overfor deg, så jeg kommer til å utsette det så lenge at du blir drittlei og fikser det selv.”

Derfor: Lær deg å håndtere verktøy først som sist.

* “Midlertidig løsning”

Betyr: “Permanent løsning” .

Men ikke fortvil.  Etter en stund blir dere begge så blinde at dere rett og slett ikke legger merke til at det går kabler tvers over stuegulvet eller det ene hjørnet på gulvbelegget aldri ble limt skikkelig på plass.

Det blir først lagt merke til når ett eller annet petimeter av en handyman (i mitt tilfelle min far) kommer innom, irriterer seg grønn over det og gjør noe med saken.

* “Gå ut og kos deg med venninnene dine, det fortjener du.”

Betyr: “Hva? Skal du ha det gøy, skal jaggu meg jeg det også! Hva mener du jeg skal gjøre her hjemme helt alene uten deg!?”

Belag deg på at han kommer til å skaffe barnevakt – om en sådan er påkrevet – og at dere treffer hverandre på puben innen tre timer.

Eller du mottar søte tekstmeldinger hele kvelden så du på ingen måte skal glemme at du har en ensom kjæreste hjemme som savner deg.

* “Jeg elsker deg.”

Denne siste posten i min samboermanual er veldig viktig, så ta det ad notam.

Dette er store ord i en manns munn, så om det virkelig er Drømmemannen du har funnet, er betydningen av disse ordene rett og slett “Jeg elsker deg”.

Se ham inn i øynene, bli overbevist, kyss ham og tenk nok en gang over hvor velsignet du er.

Ting man lærer som samboer, del 1

Det har nå gått 12 år siden jeg som purung, naiv frøken ramlet hodestups i armene på Drømmemannen.

Bare et halvt år inn i forholdet kunne vi titulere oss som samboere.

Med andre ord har jeg nå elleve og et halvt år på baken som samboer, og desto mer erfaren har jeg blitt.

Det er endel ting man lærer seg etterhvert, og endel fraser man lærer betydningen av.

( Det er nemlig ikke alltid at “bare en øl” betyr “bare en øl”, men mer om det senere. )

Som moden 31-åring føler jeg et visst opplysningsansvar overfor yngre, ferskere samboere,  så derfor:
Les og lær.

* Ost er ikke bare ost.

Klassisk begynnerfelle, det sved kraftig første gang jeg gikk i den.

Jeg, den nyblivne samboeren, kom glad i hu hjem etter en av de første handleturene og var klar til å fylle opp kjøkkenskap og kjøleskap.

Jeg hadde blitt bedt om å kjøpe ost, så det hadde jeg gjort.

Eller – det trodde jeg at jeg hadde gjort.

Jeg hadde nemlig begått kardinalblemma: Jeg hadde kommet hjem med lett-ost.

Katastrofe.

Ekte Drømmemenn spiser øyensynlig ikke lett-ost, eller for den saks skyld lett-produkter i det hele tatt.

Er det ikke skikkelig ost, kan det heller være.

For ordens skyld må jeg legge til at dette ikke gjelder bare ost.

Det er utallige matvarer der ute, og vil du holde din Drømmemann fornøyd med tilværelsen, gjelder det kun en eneste ting: Maten han fikk hjemme hos mamma.

Bare ikke prøv å variere kun for variasjonens skyld, ingen nymotens påfunn, her snakker vi ekte vare.

I hvertfall de første par årene, er du en skikkelig Quinde har du sannsynligvis noen triks på lager, slik at han sakte, men sikkert blir mer dristig og kanskje en dag prøver seg på kyllingkjøttboller, usukret saft eller soltørkede tomater i spaghettisausen.

Dette kommer med tiden, ikke forhast deg.

*Ikke rør klesskapet!

Det høres kanskje ut som en klisjé, men de fleste klisjéer har en viss rot i virkeligheten.

Finner du en utvasket, fillete t-skjorte innerst i skapet hans, unngå for enhver pris å tenke:
“Denne er det jo ingenting igjen av, den kan jeg pusse vinduer med”.

Du kan ikke det.

Det er nemlig med stor sannsynlighet en premie fra et pokerlag en gang i hans ville ungdom, eller et klenodium med minner om den første kjæresten hans.

Eller skjorta fra Pink Floyd-konserten på Valle Hovin i 1994.

Den posete joggebuksa uten strikk i livet og med knær store som Valhall – ikke tenk på det engang.

Noe skal en stakkars mann ha å grave seg ned i etter endt arbeidsdag, selv om den såvidt henger sammen i sømmene og du formelig kan høre den be tynt om å få bli humant avlivet.

Når det gjelder klesskapet hans, gjelder generelt bare en regel:
Ting skal inn der.

Den eneste som tar ting ut derfra, er ham.

Med mindre du finner på å iføre deg en av hans store skjorter, knyte den i livet og bære den sammen med en bitteliten dongerishorts, men det er et helt annet kapittel.

* Ting som tilsynelatende er rot og søppel er ikke det.

Dette er spesielt viktig å ha i minne om man har musikerkjæreste, men kan også overføres til mekanikerkjæreste eller kjæreste med samlemani.

Den rare dingsen du fant bak kjøleskapet eller den lille filtskiva som lå oppå høyttaleren skal og må ikke, under noen omstendighet, kastes.

Selv om du har flyttet det fra sted til sted i månedsvis,  selv om han aldri har spurt etter det, vær sikker på at dagen etter at du endelig har fått nok og kvittet deg med greiene, kommer spørsmålet:
“Kjære, hvor er stemmenøkkelen til trommesettet? Den lå oppå kjøleskapet …”

Da har du, i beste fall, et forklaringsproblem og en kjæreste med ustemte trommer.

*Beregn alltid en halv time ekstra når dere skal noe.

Drømmemannen kan nemlig gjerne finne på å sitte og vente mer eller mindre tålmodig på deg mens du sminker deg klar til pub på en fredags kveld, han drikker sin øl, hører på musikk og kommer med små, “morsomme” kommentarer om jenter og den omstendelige prosessen det er å bli klar for en enkel pubtur.

Men vær du temmelig sikker på at når du endelig er ferdig, når du har bestilt drosje eller endatil når drosja har kommet – da kommer han på at han skulle børstet håret, da må han blåse ut stearinlys, da må han dobbeltsjekke at han har slått av alt, da leter han etter husnøkler, mobil, røykpakke og lommebok og prøver å finne ut om han skal ha skinnjakka eller frakken (kort sagt, alt du trodde han hadde gjort mens han likevel ventet på deg!), og taksameteret går.

Min løsning på dette er en enkel bløff: Fortell ham at du har bestilt bil, men ring drosja først når du ser at hans frenetiske siste-liten-panikk begynner å nærme seg slutten.

*Å se film krever tålmodighet.

“Å se en film” er ikke så liketil som det kan høres ut for.

Spesielt ikke om Drømmemannen er Hifi-freak.

Filmen skal være i rette formatet, surroundanlegget skal være riktig innstilt og alt dette blir innstilt mens dere (les: du) har satt dere godt til rette med cola og potetgull under pleddet.

Det kan nemlig, av en eller annen merkelig grunn, ikke gjøres før man setter seg ned klar til å leve seg inn i en stemningsfull grøsser eller få med seg plottet på en innviklet poitisk thriller.

Dette fører til at du blir vant til å se begynnelsen på en film tre til fem ganger, hver gang med forskjellig bildeformat eller mens Drømmemannen kryper rundt i stua for å sjekke om det virkelig er lyd i basshøyttaleren.

*Du er hans hukommelse.

Agendaen din er full av hans viktige telefonnummere og/eller avtaler, fordi han “orker ikke slepe rundt på en sånn, og du har jo en likevel”.

Når han kommer inn på boden med armene fulle av ledninger, så husk for himmelens skyld hvor han har lagt dem.

Har du en ekte Drømmemann er han nemlig ryddig og huslig av seg, det er dessverre ikke alltid han husker hvor han rydder alt sammen.

Drømmemenn rydder nemlig kvikt og effektivt, og det er vanskelig å få med seg på nøyaktig hvilket lurt sted han har ryddet det bort.

Han kommer før eller senere til å ytre følgende setning (og her er det du kommer inn i bildet):

“Husk nå at jeg legger dem her!!”

Er du som jeg, har dere likevel et stort problem og kommer til å få opptil flere aha-opplevelser når dere bytter bolig om et par års tid:  “Åååh – var det der de var! “

* Ikke prøv deg på hans matspesialiteter.

Drømmemannen kan selvfølgelig lage mat.

I hvertfall har han to eller tre retter som han har lykkes med før, og som alltid siden har gått under betegnelsen “hans spesialitet”.

Det er viktig å huske på at ingen, ikke engang hans høyt elskede kvinne eller sogar hans mor, lager den bedre enn ham.

Derfor: Ikke prøv.

Jeg  tror ikke min Drømmemann ennå har kommet helt over at da jeg prøvde ut hans oppskrift på rundstykker, ble de fantastisk gode, luftige og smakfulle, faktisk så gode at han kun unntaksvis har laget dem selv etterpå.

Jeg har også fått streng beskjed om at fiskebollene, dem holder jeg meg langt unna.

La Drømmemannen få beholde litt av sin kjøkkenstolthet, la ham svinge grytene etter eget hode, len deg tilbake og nyt resultatet.

Og bli ikke overrasket om grunnen til at han har laget denne spesialiteten nettopp i dag, er at han over deres romantiske og særs smakfulle middag har tenkt å ytre frasen som fører oss over på del 2:

“Jeg tenkte meg ut og ta én øl i kveld” …

Jeg har løst et mysterium …

Jepp.

Et klassisk mysterium, et spørsmål mennesket har spurt seg selv så lenge det har funnes sokker:
Hvorfor har man så mange single sokker i skuffen?

( Merk nå at jeg ikke svarer på det andre sokkespørsmålet, nemlig hvor resten av sokkene blir av, for det har jeg ennå til gode å finne ut av.

Dog er jeg, på oppfordring, i ferd med å finne opp en sokkeduplikator som jeg skal gi til ei venninne til jul.  )

Men altså:
Hvorfor har man alltid så inderlig mange enslige sokker i sokkeskuffen?

Løsningen er såre enkel:
Det er en kriseløsning, et reservelager, rett og slett universets måte å forberede deg på slike situasjoner som den jeg er i nå.

For når man har en fot i gips trenger man bare sokk på den andre foten, og da er det så trist å måtte ta av de få hele parene man har igjen.

Da kan du nemlig være helt sikker på at den sokken du har brukt, er borte vekk etter neste vask, og da står du der med enda flere single sokker.

Så hva gjør man da, når alt man trenger til høyre fot er en tovet herretøffel str.42, men venstre fot skulle hatt noe mindre, noe mer elegant og/eller noe som får plass i en sko?

Jo: Da går man i skuffen der alle de enslige sokkene ligger og venter på makene sine.

Så bruker man dem på den friske foten!

For – la oss nå innse det – de makene kommer aldri til å dukke opp likevel.

Enkelt og genialt.

Føl dere fri til å anerkjenne mitt geni og gi meg applaus, diplomer eller en Nobelnominasjon.

Takk for i aften.