Om mote, resirkulering og en anelse skadefryd

For å ta det fra begynnelsen:

Jeg vokste opp med tre eldre søstre som mine store forbilder.

Siden jeg var barn og de var ungdommer på åttitallet, var det ikke til å unngå at min egen motesans ble svært influert av dem og deres samtid.

For å si det enkelt:
Jeg har hengt meg opp i åttitallet.

Dette viste seg å bli noe problematisk da åttitallet gled over i nittitall, moten forandret seg – mens jeg selv ikke gjorde det.

Da jeg begynte i ny klasse på et helt nytt sted, møtte jeg til første skoledag iført pinetrange stretchjeans, svær satengskjorte, et bredt strikkbelte i livet og 30 metallarmbånd oppetter mine tynne, tolv år gamle armer.

Det gikk ikke upåaktet hen, for å si det pent: Fra dag én var jeg “hun sære” blant mine nye medelever.

Året var 1989, og moten med de trange glamrock-buksene var forlengst historie.

Det blåste jeg en Gammel Jegermarsj i, og holdt på stilen min gjennom hele nittitallet og helt frem til i dag.

Høsten 1990 fikk jeg i tillegg mine aller første, høyhælede bestemorsstøvletter, og stilen min var komplett.

Jeg var lykkelig, og mine medelever himlet med øynene og fniste i krokene, der de gikk i sneakers eller seilersko og bukser som kunne rommet tre av dem.

I 1992 lurte jeg litt på hva som egentlig var den store forskjellen på bomullstights i gilde farger og mine trange dongeri – strengt tatt besto forskjellen egentlig bare av tekstil, siden tightsene var like trange som mine bukser.

Men jeg var like sær i andres øyne.

Under en formingstime fant jeg meg selv plutselig som objekt for en fascinert strekking og fingring på buksebena mine, utløst av et spørsmål fra formingslærerinna:
“Men Enhjørning – hvordan får du egentlig på deg de der!? De må vel sprayes på, eller?”

Hvorpå jeg straks forklarte at det ikke var vanlige dongeribukser, men stretchdongeri, og at de var like tøyelige som tights.

Det måtte jo sjekkes ut, for noe slikt hadde hverken læreren eller mine medelever sett før.

(Til tross for at mine søstre hadde forsynt meg med slike i tre år allerede!)

Samme året gikk jeg inn på en Carlingsbutikk og spurte den unge, hippe mannen bak disken om han hadde stretchdongeri.

Han lo av meg!
Ja, han lo.

Og så sa han, med en anelse forakt og ikke så rent lite hån i stemmen, at “det forsvant ut fra motebildet en eller annen gang på åttitallet, og det kommer aaaldri tilbake igjen!”

Det gikk tre år.

I 1995 fant jeg faktisk min type bukser i en helt vanlig kjedebutikk, og tenkte øyeblikkelig på Herr Oppesen på Carlings på Kløfta.

I løpet av de neste årene ble stretch – lycra – en helt vanlig bestanddel i jeans i klesforretninger, og selv om motebildet tilsa litt videre bein enn jeg hadde på mine, var det stort sett ingen problemer med å finne slike trange som jeg alltid hadde gått med, men som jeg stort sett til da hadde måttet erverve meg gjennom hyppig sniking i mine søstres klesskap.

Jeg hevet mitt hode, ruslet ut i bybildet iført mine trange jeans og bestemorsstøvletter eller cowboyboots, og konstaterte at jeg ikke trengte å følge moten, for den kom før eller senere til å følge meg.

Den endelige seieren, den kom nå i høst.

Jeg var i bursdagsselskapet til sønnen til ei av mine kusiner.

Denne kusina har alltid vært opptatt av mote, hun var ei slik ei som kunne finne på å gi meg en helt ny genser fra sitt eget klesskap, fordi den hadde ligget der i tre måneder og således gått av moten.

Hun har stått aller fremst i rekken av dem som himlet høylytt med øynene (ja, det er fullt mulig å himle høylytt med øynene!) over min manglende motesans, og som har kritisert meg aller sterkest for mine pinetrange bukser – “Man kan da ikke gå i sånt, ææærlig talt!!”

Og da jeg kom inn døren for å overvære nevnte bursdagsselskap, tok hun lattermildt imot meg og så ut som om hun visste hva jeg kom til å si.

Og det gjorde jeg.

For hva hadde min ultrahippe, motebevisste kusine på seg?
Jo: Åletrange stretchdongeri, en vid topp med åttitallets båthals og nette, nydelige bestemorsstøvletter.

Jeg holdt på å le meg fillete, og hun sa:
“Ja, jeg tenkte meg vel det! Jeg vet, jeg vet – går ut fra at jeg fortjener den … “

Så her er vi, da.

I 2008.

19 år skulle gå før jeg ble moderne.

Det er med aldri så lite skadefryd jeg registrerer dagens mote, og jeg tar meg i å undres hva mine kvinnelige, tidligere medelever kler seg i den dag i dag.

Stikkord: Mote, sin egen stil, skadefryd