Hoppsann! Nominasjon??

Jeg ramlet  over fenomenet Tordenblogg og oppdaget at Lin hadde vært så elskverdig å nominere meg.

Oida!

Jeg er jo fersk …

Veldig fersk!!

Så fersk, faktisk, at jeg kan komme til å ramle ut av nominasjonslista etterhvert.

Men jeg nyter det så lenge det varer.

Takketakk til Lin!

Og med en sånn ære følger det ansvar – og ørlite prestasjonsangst.

Jeg skal prøve å vise meg ansvaret verdig, og fortsette å blogge lesverdig og forhåpentligvis interessant om dette og hint.

Bare i kveld har jeg kommet opp med opptil flere emner jeg kunne tenke meg å si noe om …

Så fortsett å klikke dere inn her.

Kanskje dukker det opp noe som treffer akkurat deg!

Et ydmykt tusen takk for en varm velkomst inn i bloggverdenen er på sin plass.

En blogg er ingenting uten sine lesere.

Beæret hilsen, Enhjørning.

Senhøstes sutresang med mulig medisin

På min daglige bloggsurf kom jeg over dette innlegget som jeg kjente meg så utrolig godt igjen i.

Min gamle venninne Mrs.Mærris hadde en gang dette treffende diktet i sin skoledagbok:

Det er høst

det er trist

det er trist uten trøst

og om en stakket frist

blir det tæle og frost

og min sprukne røst

blir til rustent høsthost

og ingen taletrost å søke trøst hos

Ja, det er høst

det er høst, tralala

og bladene

falleri, faller’a

(opphav ukjent)

Oktober er over oss.

Det kjennes.

Gradestokken kryper nedover mot null, her oppe er det ikke sjelden den er under nullpunktet, forøvrig, rimet ligger hvitt og tykt på hustak og trær om morgenen.

Kroppen min sier like tydelig ifra som forrige høst, det knaker i ledd og hyler i muskler når jeg kreker meg opp av senga om morgenen.

Kroppen og sjela må så snart som mulig etter oppstandelse varmes på en kaffekopp før dagens plikter tiltredes.

(Nuvel, for tiden er det ikke store pliktene, men det er en annen historie.)

Hodet mitt vil bare sove, sove, sove til det atter er Mai, du Skjønne Milde og fluene surrer utenfor vinduet mitt.

Oktober har en umiskjennelig følelse av snikende vinter, og jeg kjenner i hele meg at jeg gleder meg like lite til vinteren som hvert år.

( Men i det minste er jeg glad for at jeg har flyttet nærmere sentrum sånn at jeg slipper å gå en halv time i tyve minus for å handle.)

I løpet av alle disse årene som Kronisk Høstmelankoliker har jeg dog lært meg noen overlevelsestriks.

I dag, inspirert av Sisselkathrine, føler jeg for å dele noen av disse tipsene med dere.

Så, ærbødigst – Enhjørnings Sjekkliste for å Overleve Oktober:

* Varm kakao.

Kakao er aldri feil, aller minst nå i oktober når det blåser kattunger og hustak rundt ørene på oss.

Kakaoen kan gjerne kombineres med ett eller flere punkter på listen under.

* Pledd.

Alle husstander bør ha ett eller flere pledd.

Jeg for min del har massevis, for lite er deiligere enn å pakke seg godt inn i myk fleece eller ull mens man sitter i sofaen og nyter – vel, for eksempel kakao.

Man kan nesten ikke ha for mange pledd, det må nemlig tas høyde for at evt. flere medlemmer av husstanden også har oktobersyke og trenger pleddkos.

I tillegg trenger de gjerne vask av og til, særlig når “medlemmer av husstanden” teller en eller flere hårete firbente.

(Husk på dette punktet neste gang du står i beit for julegaveidéer.)

* Stearinlys.

Oktober er mørk.

Nå i tiden før det har kommet snø, er det faktisk stappmørkt ute når ettermiddagen skrider frem.

Det anbefales derfor å hamstre stearinlys.

Tente stearinlys er ikke bare en effektiv lyskilde, de bidrar også til en lun stemning i huset, og kan – om du bare tenner mange nok av dem – redusere strømregningen.

( Riktignok er jeg personlig en slik storforbruker av stearinlys at det nærmest går opp i opp, men det velger jeg å ikke tenke så mye på.

Jeg kan i alle fall innbille meg at det utgjør en forskjell. )

Dette med stemning er  nøkkelord her, og det bringer meg videre til neste punkt:

* Kjæreste

Det er under tvil og med store forbehold jeg velger å ta med dette punktet på listen, da jeg er fullt klar over at ikke alle er velsignet med en slik, og at det slett ikke er bare å renne ned på butikken og kjøpe en.

Skulle du likevel være så heldig å ha en, er høsten en utmerket tid for å gjøre kjæresteting. Tenn stearinlys, pakk dere inn i pledd og drikk gjerne kakao mens dere krøller dere sammen på sofaen.

En kjæreste er dessuten en utmerket varmekilde.

Her kunne jeg kommet med forslag til relaterte aktiviteter som får varmen i deg og din kjæreste – men noe skal da overlates til fantasien.

Vær kreativ.

* Musikk

Om du vil bruke musikken til å dyrke melankolien og synke hen i mørketidsdepresjoner eller om du foretrekker å minnes lysere og varmere dager – det finnes alltid et alternativ.

Tass bort til cd-hylla ( igjen, et ord jeg bruker med forbehold, i disse digitaliserte dager da fler og fler vraker cd’er til fordel for musikk direkte på PC’en – i så tilfelle slår du på sistnevnte), finn frem den plata som uttrykker nøyaktig det du føler akkurat nå, synk ned i sofaen med pledd, stearinlys, kakao og en eventuell kjæreste, lukk øynene – og nyt.

* En firbent venn

Jeg er klar over at ikke alle har anledning til å gå til anskaffelse av firbent venn, men det er et udiskutabelt faktum at høstkveldene blir lettere å takle med en slik en i hus.

Firbent venn er også en utmerket varmekilde, særlig om man, som jeg, har flere av dem.

Disse synes nemlig å mene at det utmerket godt går tre av dem på fanget mitt.

Samtidig.

Det er nesten ingenting som slår pelsterapi som kur mot trøstesløshet i oktober, det måtte i så fall være nevnte varmegenererende aktiviteter med eventuell kjæreste.

* Badekar

Dette punktet trenger neppe noen utdypning.

Fyll badekaret med varmt vann, tilsett kanskje noe gode dufteboblegreier, ta med deg ett eller flere av punktene over – fortrinnsvis ikke pledd eller firbent venn! – og hopp i det.

* God Bok

Alt du skulle lest på stranden i sommer, gode klassikere du skulle lest om igjen, nå er tiden for å grave seg ned i sofaen sammen med en god bok.

Det er mørkt og kaldt ute, så du kan like gjerne lese.

Slik ser altså min sjekkliste ut.

Det er mulig den blir utvidet etterhvert, kanskje har jeg glemt noe essensielt – så kom gjerne med innspill! – men slik jeg ser det nå, står den som et greit utgangspunkt for å komme seg helskinnet gjennom oktober.

Lykke til.

Hverdagslykke

Ja, det tenker jeg på i dag.

Jeg tenker på at jeg har hatt en Komplett Lykkelig helg.

I går var det hele 12 år siden jeg møtte Drømmemannen, og i den forbindelse hadde nevnte Drømmemann anskaffet barnevakt på fredag (en stor takk til svigermor er her på sin plass) så han og jeg kunne komme oss på øvingslokalet sammen med gode venner og medmusikere om kvelden.

Noen vil kanskje mene at dette var da en særdeles lite romantisk måte å markere et jubileum på, men for meg var det nesten optimalt.

Å endelig få sitte på lokalet, mens tonene av Black Rose (Thin Lizzy), Oh Well (Fleetwood Mac) og Resilas Song (Island) strømmet ut av høyttalerene, det var noe jeg hadde lengtet etter og som så til de grader hensatte meg til de deilige dagene som nyforelsket 19-åring.

Etterhvert krykket jeg meg frem til mikrofonen og fikk åpnet nebbet litt jeg også, og det var deilig å oppdage at stemmen min fremdeles var der, selv om den har ligget brakk lenger enn jeg skulle ønske.

Det er dessuten en helt spesiell atmosfære i et øvingslokale, der inne blir ny musikk født og gammel musikk gjenoppdaget, der tar kreativiteten nesten fysisk form som en sky av energi skapt av hver enkelt musikers evner til å tilføre noe nytt.

Når jeg er på lokalet kan jeg aldri unngå å bli inspirert, og det er ikke sjelden jeg har kommet opp med nye tekster på slike kvelder.

Og bare vissheten om at vi kunne være ute så lenge vi ville, siden Liten sov trygt hos bestemoren!
Vi var ikke hjemme før tre, og da inntok vi et romantisk nattmåltid bestående av ostesmørbrød og øl.

Dagen derpå våknet vi tidlig, med mange timer foran oss i sengen før Liten skulle komme hjem i totiden.

Drømmemannen sto opp, lagde kaffe og kom tilbake til sengen, der vi tilbragte hele formiddagen sammen.

I slike stunder kommer vi enda nærmere hverandre som mennesker og kjærester.

Vi snakker om Dype Ting ( livet, kjærligheten, foreldrerollen, krig og fred og religion og politikk og sånn) og Ikke Fullt så Dype Ting (musikk og filmer), og vi elsker til verden utenfor svinner hen i horisonten og det bare er oss to igjen i universet.

Disse stundene har blitt sjeldnere etter at Liten kom til verden (det er ikke så enkelt å drikke kaffe i sengen med en Liten som har turnoppvisning mellom dynene!), så derfor blir de skattet ekstra høyt når vi får dem.

Og Hverdagslykken skulle fortsette utover ettermiddagen:
Drømmemannen bestemte seg for å bake rundstykker, og således fikk vi ikke bare Hverdagslykke, men også et øyeblikks Hverdagsluksus i form av et fint dekket bord med stearinlys, ferske rundstykker og godt pålegg, kopper med rykende te og følelsen av Familien.

Tro meg, lite eller ingenting smaker så godt som grove rundstykker, når de er bakt av mannen du elsker og ledsaget av opprømt barnelatter og samtale rundt podens døgn med Besta.

Når så en Lykkelig Liten tilslutt hadde lagt seg, fortsatte vi voksne vår jubileumshelg med en annen av de tingene som har vært fremtredende i vårt liv sammen: Film.

Da jeg satt her i sofaen på datarommet (som festlig nok er rommet Drømmemannen bodde i da vi traff hverandre!) i går kveld, i armkroken til myk og deilig Drømmemann som luktet godt og trygt og min, og så to gode filmer etter hverandre, da kom disse tankene om Hverdagslykken.

Disse tankene har dukket opp jevnlig i løpet av dagen i dag, helt fra jeg våknet i morges til lyden av de to guttene mine som lekte med bilene til poden.

De kom igjen ved tindrende øyne hos en treåring som for første gang skulle være med pappaen sin på øvingslokalet, og Hverdagslykken fylte hele meg da jeg leste “Thomas og Bertie” for n’te gang før leggetid nå i kveld, med en trett og fornøyd Liten i armkroken min.

Jeg tror at Lykken ikke er en konstant tilstand.  Lykken har heller ingenting med materielle goder eller bankkontoer å gjøre.

Jeg tror den snarere består av mange små øyeblikk i hverdagen, og at man må prøve å finne disse øyeblikkene og ta vare på dem.

Denne helgen, så full av Lykkelige Øyeblikk, har for min egen del vært opphav til følgende visdomsord:

Det går utmerket godt an å være Lykkelig selv med benet i gips og bare tre kroner på kontoen.

Et gult dikt

En gang i blant er man så heldig å treffe et menneske som forandrer deg for resten av livet.

En som skjønner deg fra innerst til ytterst, en som vil stå last og brast med deg uansett hva som skjer.

En du kan dele alle dine erfaringer og hemmeligheter med i trygg visshet om at det vil forbli hos denne personen.

En som vil vise seg som en sann venn i årevis, selv i perioder da du kanskje ikke har så mye kontakt med vedkommende.

Et slikt menneske er det jeg har skrevet dette gule diktet til, basert på et av mine kjæreste barndomsminner.

Kjære Lillan, denne er bare din:

Gult

er vannmelon
og
du har runde solbriller på

en fortrolig samtale
om natten
på toppen av ei sklie

en campingplass i Sverige

I’ll Remember You

Om mote, resirkulering og en anelse skadefryd

For å ta det fra begynnelsen:

Jeg vokste opp med tre eldre søstre som mine store forbilder.

Siden jeg var barn og de var ungdommer på åttitallet, var det ikke til å unngå at min egen motesans ble svært influert av dem og deres samtid.

For å si det enkelt:
Jeg har hengt meg opp i åttitallet.

Dette viste seg å bli noe problematisk da åttitallet gled over i nittitall, moten forandret seg – mens jeg selv ikke gjorde det.

Da jeg begynte i ny klasse på et helt nytt sted, møtte jeg til første skoledag iført pinetrange stretchjeans, svær satengskjorte, et bredt strikkbelte i livet og 30 metallarmbånd oppetter mine tynne, tolv år gamle armer.

Det gikk ikke upåaktet hen, for å si det pent: Fra dag én var jeg “hun sære” blant mine nye medelever.

Året var 1989, og moten med de trange glamrock-buksene var forlengst historie.

Det blåste jeg en Gammel Jegermarsj i, og holdt på stilen min gjennom hele nittitallet og helt frem til i dag.

Høsten 1990 fikk jeg i tillegg mine aller første, høyhælede bestemorsstøvletter, og stilen min var komplett.

Jeg var lykkelig, og mine medelever himlet med øynene og fniste i krokene, der de gikk i sneakers eller seilersko og bukser som kunne rommet tre av dem.

I 1992 lurte jeg litt på hva som egentlig var den store forskjellen på bomullstights i gilde farger og mine trange dongeri – strengt tatt besto forskjellen egentlig bare av tekstil, siden tightsene var like trange som mine bukser.

Men jeg var like sær i andres øyne.

Under en formingstime fant jeg meg selv plutselig som objekt for en fascinert strekking og fingring på buksebena mine, utløst av et spørsmål fra formingslærerinna:
“Men Enhjørning – hvordan får du egentlig på deg de der!? De må vel sprayes på, eller?”

Hvorpå jeg straks forklarte at det ikke var vanlige dongeribukser, men stretchdongeri, og at de var like tøyelige som tights.

Det måtte jo sjekkes ut, for noe slikt hadde hverken læreren eller mine medelever sett før.

(Til tross for at mine søstre hadde forsynt meg med slike i tre år allerede!)

Samme året gikk jeg inn på en Carlingsbutikk og spurte den unge, hippe mannen bak disken om han hadde stretchdongeri.

Han lo av meg!
Ja, han lo.

Og så sa han, med en anelse forakt og ikke så rent lite hån i stemmen, at “det forsvant ut fra motebildet en eller annen gang på åttitallet, og det kommer aaaldri tilbake igjen!”

Det gikk tre år.

I 1995 fant jeg faktisk min type bukser i en helt vanlig kjedebutikk, og tenkte øyeblikkelig på Herr Oppesen på Carlings på Kløfta.

I løpet av de neste årene ble stretch – lycra – en helt vanlig bestanddel i jeans i klesforretninger, og selv om motebildet tilsa litt videre bein enn jeg hadde på mine, var det stort sett ingen problemer med å finne slike trange som jeg alltid hadde gått med, men som jeg stort sett til da hadde måttet erverve meg gjennom hyppig sniking i mine søstres klesskap.

Jeg hevet mitt hode, ruslet ut i bybildet iført mine trange jeans og bestemorsstøvletter eller cowboyboots, og konstaterte at jeg ikke trengte å følge moten, for den kom før eller senere til å følge meg.

Den endelige seieren, den kom nå i høst.

Jeg var i bursdagsselskapet til sønnen til ei av mine kusiner.

Denne kusina har alltid vært opptatt av mote, hun var ei slik ei som kunne finne på å gi meg en helt ny genser fra sitt eget klesskap, fordi den hadde ligget der i tre måneder og således gått av moten.

Hun har stått aller fremst i rekken av dem som himlet høylytt med øynene (ja, det er fullt mulig å himle høylytt med øynene!) over min manglende motesans, og som har kritisert meg aller sterkest for mine pinetrange bukser – “Man kan da ikke gå i sånt, ææærlig talt!!”

Og da jeg kom inn døren for å overvære nevnte bursdagsselskap, tok hun lattermildt imot meg og så ut som om hun visste hva jeg kom til å si.

Og det gjorde jeg.

For hva hadde min ultrahippe, motebevisste kusine på seg?
Jo: Åletrange stretchdongeri, en vid topp med åttitallets båthals og nette, nydelige bestemorsstøvletter.

Jeg holdt på å le meg fillete, og hun sa:
“Ja, jeg tenkte meg vel det! Jeg vet, jeg vet – går ut fra at jeg fortjener den … “

Så her er vi, da.

I 2008.

19 år skulle gå før jeg ble moderne.

Det er med aldri så lite skadefryd jeg registrerer dagens mote, og jeg tar meg i å undres hva mine kvinnelige, tidligere medelever kler seg i den dag i dag.

Guilty Pleasures

Av og til lurer jeg på om NRK er klar over hva de stelte i stand for meg.

Om de vet at de er ansvarlige for en livsvarig avhengighet, en skrullete hang-up, en guilty pleasure jeg sannsynligvis aldri kommer til å klare å kvitte meg med.

Det begynte jo så uskyldig på begynnelsen av 90-tallet, jeg skulle bare se hva det var, bare for å prøve.

Én episode inn i NRKs ungdomsserie “8 og en halv”, var det gjort.

Etter endt program satt jeg og ventet utålmodig på neste episode, og ved seriens slutt småhoppet jeg av forventning da det ble annonsert at NRK skulle produsere en “spin-off” kalt “Tur-Retur”.

Jeg var offisielt hekta på det som skulle bli kjent som realityserier.

Mot slutten av 90-tallet tok dette seg opp som tv-trend, og en høst dukket det opp noe de kalte Robinsonekspedisjonen.

Igjen skulle jeg bare se på én episode, bare for å se hva det var.

Tabbe.

Kjempetabbe!

Jeg så hele sesongen.

Og sesongen etter det.

Og så kom jo selveste sjefsrealityserien: Big Brother.

På dette tidspunktet var jeg allerede hekta, men ingenting ble bedre av den første, legendariske BB-sesongen.

I tre måneder var jeg umulig å oppnå kontakt med mellom halv ni og halv ti på hverdagskveldene.

Alle planlagte aktiviteter måtte skje i hendhold til sendeskjema, og torsdagene var hellige: Da var det nemlig direktesending.

Etter dette har det bare gått én vei med meg.

Nå er jeg, i følge Drømmemannen, helt uhelbredelig, det har vist seg at det visstnok finnes en del av hjernen min som kobler ut all kritisk sans når det gjelder denslags underholdning, for jeg sluker nesten hver eneste nye serie:

BB, Idol, So you think you can dance, Top Model (ja, både den norske og de utenlandske), Project Runway, Hells Kitchen, The Apprentice – you name’em, I saw’em.

Da skaperne av Top Model skulle lage en serie på samme modell for å finne det nye medlemmet i “popgruppen” Pussycat Dolls, mente Drømmemannen at nok fikk være nok, og han sa at han så inderlig håpet at selv jeg trakk en grense der.

“Selvfølgelig!” fnyste jeg, i lett forakt over både “bandet” og “musikken” deres.

Som en bekjent av meg sa en gang:
Ett sted får genseren gå, og den kan like gjerne gå der.

Nuvel.

To uker etter, da mine faste mandagsserier hadde tatt slutt og jeg faktisk ikke hadde noen ting å se på tv den kvelden, fant jeg likevel meg selv i sofaen, lettere ironisk himlende med øynene over disse unge håpefulle, hvis høyeste ønske var å danse rundt på scenen uten klær sammen med Nicole Scherzinger & co.

Jeg skammer meg nesten litt over å si at jeg fulgte hele serien med stigende interesse.

Og det blir ikke mindre pinlig å innrømme at jeg også har sett oppfølgeren – “Girlicious”.

Alt dette sitter jeg og tenker på i kveld, da jeg akkurat har slått av tv’n etter å ha overvært nok en episode av Top Model.

NRK, dere mente det nok helt sikkert godt.
Alt dere ville var å lage en fengende ungdomsserie.

Ikke kunne vel dere vite hva dere gjorde med et sårbart og lett påvirkelig tenåringssinn.

For meg er det nemlig ingen vei tilbake nå.

Jeg får bare bryte sammen og innse hva jeg er:
En søppel-tv-junkie.

… Hva er din Guilty Pleasure?

Hvordan kle på en treåring

Treåringer har det travelt.

De har tusenogett jern i ilden samtidig, og ombestemmer seg annethvert minutt.

Når så treåringen bestemmer seg for at han vil ut i hagen og leke, stilles man gjerne overfor en av de største utfordringene man kan få som mamma til en slik.

Derfor har jeg funnet det betimelig å snekre sammen en slags bruksanvisning, til glede og forhåpentligvis nytte for andre i sammme situasjon.

Værsågod:

• Si til treåringen at nå skal han kle på seg for å gå ut.
• Finn frem genser og bukse.
• Lokaliser treåringen, som på mystisk vis har forduftet idet du stakk hodet inn i klesskapet.
• Plukk treåringen løs fra vaskemaskinen. Vaskemaskiner er noe av det mest fascinerende som finnes.
• Gå tilbake til klesskapet og hent klærne.
• Lokaliser treåringen.
• Plukk treåringen løs fra vaskemaskinen, og si at nå skal han kle på seg.
• Hent buksa hans på gangen.
• Hent genseren hans fra badet.
• Lokaliser treåringen.
• Be treåringen pent om ikke å bite hunden i halen, og gi ham bukse og genser så han kanskje kan få kledd på seg.
• Hent buksa fra verandaen.
• Lokaliser treåringen.
• Fortell treåringen at om han skal ut, så må han kle på seg, og at oppvaskmaskinen kan vente til han kommer inn.
• Få treåringens venstre ben ut av høyre bukseben og inn på sin rette plass.
• Hent genseren fra sofaen.
• Slå av oppvaskmaskinen. (Den var da ikke slått på i sted??)
• Fortell treåringen at om han absolutt vil ha flykappløp, så er plenen ute et mye mer egnet sted enn entréen rett utenfor soverommet der Sliten Pappa ligger og sover.
• Hjelp treåringen med genseren.
• Dra ned buksa. Man har naturligvis glemt å gå på do.
• Etter vellykket dobesøk, finn frem utedress.
• Lokaliser treåringen.
• Plukk treåringen løs fra vaskemaskinen.
• Fortell treåringen at påkledning av utedress blir mye enklere om han ikke står vendt 180 grader fra deg med overkroppen mens bena er vendt mot deg. Treåringer har en fascinerende fysikk.
• Forklar treåringen at det ikke går an å kle på seg armene på utedressen uten at han slipper velkomstbrevet fra barnehagen som han har i hendene.
• Kle på cherrox.
• Ta av cherrox. Treåringen vil ha støvler.
• Ta på støvler.
• Ta av støvler, og bytt, slik at støvlene havner på rett ben.
• Lokaliser lue.
• Lokaliser treåring.
• Plukk treåringen løs fra vaskemaskinen.
• Åpne døra på vaskemaskinen og ta ut lua og hanskene.
• Kle på hansker og lue.
• Åpne døra, slipp ungen ut i hagen og ta deg en velfortjent kopp kaffe på verandaen mens du holder øye med ham.

Sebastian “Geir” Travolta

I presentasjonen av meg nevner jeg at hest er en av mine store lidenskaper.

Den hesten som har betydd mest for meg de siste årene, er Sebastian.

Han er min nieses hest, men han og jeg har blitt så gode venner at han er nesten litt min også.

Sebastian/Geir/ Geir Travolta (kjært barn etc) er en åtte år gammel særdeles vellykket blanding av kaldblods og araber, han er snill, klok, flink og en stor, stor personlighet.

Min niese har hatt ham siden han var åtte måneder, og jeg er stum av beundring over hva hun har fått til med ham.

Det har vært lærerikt, fascinerende og interessant å se hestens utvikling i takt med hennes, og hun alene står med æren for at han er den fantastiske hesten han er i dag.

Ingen som har vært i kontakt med Sebbelille min har kommet fra møtet uten å miste i alle fall en liten bit av hjertet sitt til ham.

Det er til ham jeg har skrevet diktet “Søndag Morgen Lykke”:

svevende, dansende
gjennom en fugleflokk

frydefullt halsende
over en tømmerstokk

lynraske, dundrende
hover i nysnøen

jeg og tre hundrede
kilo med bestevenn

Feline Feelings

For noen år siden, nei, snarere mange år siden (gammel, nå!) kom det to pelskledde sjarmører inn i livet mitt.

To kattebrødre av samme kullet, så ulike som to brødre kan bli: Den ene hadde kullsvart, kort pels, en slank og langlemmet kropp og tydelige orientalske trekk etter siameserpappaen, den andre var lurvete, langhåret og kompakt, med praktfull rød og hvit pels etter sin mor Skogkatten.

De fikk navnene Leon og Odin, og jeg fikk hhv 8 og 9 år sammen med dem.

Pusegutta mine var to meget spesielle dyr, fulle av personlighet og snodige påfunn, og jeg kommer aldri til å glemme dem.

I et anfall av poetisk inspirasjon – og temmelig forspist på musicalen Cats! – skrev jeg denne hyllesten til mine to vakre gutter:

I have two splendid specimens
a pair quite without presedence
one soft as velvet, black as night
the other fluffy, red and white

They occupy with many things
like catfights and occational flings
and wondering what they’ll get to eat:
Will it be chicken, fish or roasted meat?

And if I fail to buy them food
or if they’re just not in the mood
they sing to me – quite adequate! -
the Ballad of The Hungry Cat

I feed them meat, and they want fish
or any other abscent dish
I let them out, and they begin
to scratch the window to get in

Companions, brothers, quite a team
who never fails, as it may seem,
to chase the poor bewildered cat
who strayed onto their habitat

Oh, you should see them go about:
When one goes in, the other’s out
they help each other, taking turns
on having that intruder learn

The two has caused me many frowns
with rampages an tearing-downs
my CD-player is no more:
It smashed against the concrete floor

When picture frames fall off the shelves
or glasses tip all by themselves
the brothers look so innocent:
“This merely was an accident!”

I leave some porkchops to defrost
one hour later, they are lost
two pairs of eyes ask me the same:
“You cannot think we are to blame?”

But wonders, still, they are to me
their grace and feline dignity
their fiercest miaows and softest purr
their therapeutic silky fur

My house, my home, I with them share
the bed, the sofa and the chairs
and my conclution still is that
my life is nought – without a cat!

Så, her er jeg da …

Ei god venninne fra svunne dager skrev på min vegg på fjesboka og sa jeg burde blogge.

Med hamrende puls og dirrende fingre laget jeg min profil og er således i gang med min aller første blogg.

Det er nesten litt skummelt, dette.

Har jeg noe jeg ville sagt?
Vil noen i det hele tatt finne meg og mine tankespinn interessante?

Etter noe overveielse fant jeg ut at en blogg kanskje ikke var så dumt likevel.

Jeg tenker stadig rare ting om mangt og mye, og det er kanskje å foretrekke at jeg har et eget ventilasjonssted for utblåsningene mine, fremfor at jeg plager mine medforumister med mer eller mindre intetsigende tråder og innlegg på diverse fora.

Kanskje dukker det opp et og annet dikt her etterhvert også, avhengig av hvor tøff jeg blir.

I alle fall: Her er jeg.

Tusen hjertelig takk til Mrs.Mærris som dyttet meg i baken og trakk meg hit.

På gjensyn, Enhjørning.