En tidsreise

Våren er en magisk tid for meg.
Det har den alltid vært.

Jeg sitter med åpent vindu og kjenner den friske luften komme inn og ta tak i håret mitt.
Lukten av vår omringer meg, og jeg lukker øynene.
Det dufter av jord, nytt gress og varm vårluft, det fyller kroppen min, infiltrerer hjernen min og tar meg med på en reise tilbake i tid.

Jeg er 12 år, og spaserer ute sammen med min aller beste venninne, vi har sittet hos henne og hørt på Guns’n’Roses, Europe og Twisted Sister.
Vi deler små hemmeligheter og føler at det er oss mot resten av verden, vi er ute så lenge at foreldrene våre blir bekymret.
Det har vi ikke tid til å bry oss om:
Hvert øyeblikk sammen er verdifullt, for til sommeren flytter jeg langt vekk.

Jeg er 13 år, og og på påskeferie i gamlebygda.
Vi går ned mot min søsters hus der vi skal sitte barnevakt, jeg og min aller beste venninne.
Vi har med oss en kassett med Yngwie Malmsteen, som vi har hørt på i flere dager allerede.
Jeg har akkurat fått mitt aller første kyss.

Jeg er 14 år, og sitter i fuktig vårgress og ser på yndlingshesten min som beiter i havnehagen, mens jeg trekker inn lukten av hest, gress og vår
og tenker på den kjekke gutten jeg møtte på påskeleiren, når jeg kommer til å se ham igjen, og jeg synger på I’ll Remember You med Skid Row.

Jeg er 15 år, og sitter utenfor videokiosken sammen med hun som ble min beste venninne på min nye hjemplass.
Jeg er forelsket, og han kommer kanskje til kiosken, kanskje ikke.
Vi deler en røyk mens vi venter og snakker om gutter.
Vi synger på Public Enemy og Skid Row, 2Live Crew og LL Cool J.

Jeg er 16 år, og jeg sitter på verandaen hos min venninne, vi tar en røyk og jeg prøver å flørte med kjekke Stian fra klassen over oss.
Vi skal på videokiosken, og etterpå skal vi se en film.
Kanskje det skjer noe da …

Jeg er 17 år, og skal på min aller første utendørs 16.mai-fest sammen med en ny venninne fra skolen.
Jeg har på meg min elskede skinnjakke (som fetteren min ga meg samme vinter) og mine kjære boots, og vi har smuglet med oss to øl som vi skal drikke når vi kommer på festen.
Det spiller et tragisk danseband der, og vi ler og sier vi hadde håpet det var Vazelina eller Øystein Sunde.

Jeg er 18 år, og jeg og to venninner skal ut i Oslo og for aller første gang gå på byen 16.mai.
Jeg har vært på ekskursjon med skolen samme dag, og med i sekken har jeg skinnjakke og boots, som jeg skifter til ved oppbevaringsboksene på Oslo S.
Vi drar på disco, der danser vi til Michael Jackson og Nordman, og jeg går fra konseptene når jeg hører sistnevnte, for den platen fikk jeg til jul, og har hørt på den hele vinteren.

Jeg er 19 år, og skal på russekro med jentene mine.
Jeg løper ut i våren i russedressen min med en sekspakning under armen, jeg eier hele verden og har alle livets muligheter foran meg.
Vi drar på kro, og danser oss svette til Coolio, Tupac og Robyn.

Jeg er 20 år, og spaserer lykkelig opp til russebålet sammen med min samboer.
Vi har hatt innflytningsfest i kveld på 16.mai, og alle vennene våre var der.
Jeg har på meg min etterhvert ganske slitte skinnjakke, og mine kjære boots.
Jeg sitter ved bålet sammen med vennene mine og gauler falskt, høyt og lykkelig på en Luxus Leverpostei-låt.

Jeg er 25 år, og jeg og kjæresten min rusler opp til puben.
Det er vår, og jeg skal ut og rølpe i hullete dongeri, skinnjakke og boots.
Vi har med oss svogeren min, vi er litt fulle og fandenivoldske og i kjempehumør, for vi har sittet hjemme og hørt på Limp Bizkit.

Jeg er 27 år, og jeg og min elskede vandrer hånd i hånd opp til sentrum for å leie en film.
Vi er fnisete og nyforelskede, og ingen vet at vi har en hemmelighet, ingen vet at det er en grunn til at vi stort sett har holdt oss hjemme mellom dynene de siste månedene.
Bare vi to i hele verden vet at vi prøver å bli gravide.
Og ennå vet ingen av oss at vi har lykkes.

Jeg er 28 år.
Våren må feires, så jeg går tur i skinnjakke og boots på den bare asfalten – men dette året har jeg med meg barnevogn.
En liten, deilig gutt, bare noen måneder gammel, sover søtt i den.
Livet mitt er snudd opp ned, hele min livssituasjon er forandret.
Men våren og følelsene jeg får av den, de er de samme.

Våren er magisk for meg.
Det har den alltid vært, og det tror jeg den alltid kommer til å være.

Når jeg er nitti, kommer jeg sikkert fremdeles til å feire våren med å traske nedover den bare asfalten i skinnjakke og boots, mens jeg synger på Skid Row og Yngvie Malmsteen.

Påskemoro – påsken 2009

Er det en ting med norsk kultur jeg sliter med å skjønne helt, så er det denne trangen til å slepe seg ut i naturen for å tenne bål, svi pølser eller brødskiver, drikke kaffe med lyng i og bare sitte der noen timer, før man pakker sammen og drar hjem igjen.

Ut på tur, aldri sur – på ski, til fots eller (om man har slike tilbøyeligheter) på snøscooter, til fjells og til skogs, på hyttetur eller dagstur, i sol, sludd eller snø.

Når så kalenderen viser at påsken har kommet, tar vi helt av:

Da skal det virkelig tures over en lav skisko og det skal vises hva nordmenn er laget av.

Da  går vi to kilometer mer enn nødvendig for å finne Den Perfekte Rasteplassen, banner over våt ved, får bålrøyk i øynene, plukker ull ut av kaffekoppene og spiser svarte pølser, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Jeg skal være blant de første til å innrømme at jeg er med på galskapen jeg også.

Oppvokst med en überfriskus av en pappa som hver eneste helg vinteren gjennom trakk resten av familien med til fjells, er det ikke til å komme bort fra at villmarksblodet ligger godt nedarvet i meg.

(Jeg kjørte visst snøscooter som en mann da jeg var i den spede alder av ni, ifølge min far. Det forekommer meg vel at Onkel ikke hadde fjellpatrulje så ofte dengang som nå, og følgelig aldri fikk vite om det. Ta også i betraktning at dette var på åttitallet. Man røkte inne og kjørte med ungene i bagasjerommet på stasjonsvogna også. )

Nuvel, til poenget:

Villmarkens datter som jeg er, ligger det i meg å videreføre gamle påsketradisjoner til min egen familie.

(Naturligvis med visse unntak. Min sønn skal helst ikke kjøre scooter på veldig, veldig mange år ennå.)

Langfredag pakket vi med oss mat, kaffe, kakao, barn, hunder og svigermor og stakk til skogs.

Fireåringen griller imaginære pølser

Strålende sol over gnistrende vidder, vindstille og noen få minusgrader – det er slik man gjerne ser for seg påsketuren.

Det er slik det har vært her også, i ukevis faktisk .

Helt frem til påske.

På langfredag, da vi fant det for godt å ha familieutflukt, var det tre varmegrader og slaps, og vi måtte lete hardt for å finne en bakke det fremdeles var akeføre i.

Men det hindret oss ikke i å ha det moro!
Vi tente bål, vi grillet ostesmørbrød , vi drakk kaffe og kakao og akte i den ene bakken vi fant, og vi slet ut både hundene, fireåringen og svigermor.

Slik ser en sliten hund ut. Hun orker ikke synet av en eneste pinne til.

Vi var i skogen i timevis, og lot oss forbløffe av hvor mye mindre snø det var da vi gikk hjem igjen i forhold til da vi kom.

Vi konkluderte med at det nok var sesongens siste akebrett-tur, og at det helt tydelig var slutt på vinteren:
Både glidelåsen på småens vinterdress og sålene på begge turskoene mine tok kveld før vi var hjemme.

Takk for i år, liksom.

Senere den kvelden – da sliten fireåring endelig var i seng og hundene lå på rygg med alle bena i været og snorket så det duret i veggene – gikk jeg i gang med å planlegge påskeaften.

Vi har nemlig en tradisjon på å grille på svigermors veranda på påskeaften, uansett vær- og føreforhold.

Så også i år, og skal man grille pølser, må man nødvendigvis ha pølsebrød.

Som den Gode Husmor jeg er, baker jeg selvsagt slikt selv:

Under prosessen

Ferdige pølsebrød. De smaker himmelsk!

Lørdagen rant med strålende påskesol, og optimistiske og glade i hu tok vi plass på svigermors veranda og rigget oss til med koteletter, pølser, salat, potetform og hjemmebakte pølsebrød.

Nå var det bare til å fyre i gang grillen.

O’lykke!

Vel.

Den uskrevne regelen om at det ubønnhørlig blir væromslag bare man nevner ordet «grill», hører visst ikke bare sommeren til.

Da duken for femogtyvende gang hadde krasjlandet i salaten og vi begynte å bli lei av å klamre oss fast i bordkanten, pakket vi hele selskapet sammen og bestemte oss for å fortsette innendørs.

Koteletter smaker unektelig best om de ikke har blåst bort.

Drømmemannen, i denne anledning også under tittelen Grillmester, fikk stå på verandaen i scooterdressen og grille ferdig maten, så tok vi den inn etterhvert og spiste den ved kjøkkenbordet.

Ikke helt som planlagt, men veldig koselig likevel.

Slik gikk altså påskeaften for seg, og ble avsluttet foran tv’n med min ungdoms litterære helt Hercule Poirot, mens vi hørte vinden ta tak i hushjørnene og det ante oss at det var blitt ordentlig mildvær nå.

Det vi ikke hadde ventet oss, var å våkne opp til dette:

Utsikten fra ene hjørnet av verandaen vår ...

... og fra det andre hjørnet.

Her har vi rett og slett et svømmebasseng av smeltevann, også kalt El Dorado for Fireåringer.

Småen har løpt, lekt, hoppet og plasket av hjertens lyst, og det var litt av et syn som kom vandrende inn her etter halvannen time i «bassenget», men jeg trøster meg med at en sølete unge som oftest er en lykkelig en.

Imidlertid har dette resultert i at vi nå rett og slett har litt problemer med å fortelle ham at han på ingen måte kan gå ut uten regntøy på, og at alt utetøyet hans inkludert sko og votter er søkkvått og må tørke til i morgen.
Heldigvis har vi blitt erfarne foreldre etterhvert, og visste å ty til en god gammeldags avledningsmanøver, også kalt «vafler og tegnefilm», og den skal vel holde ham i sjakk frem til det er tid for barne-tv og påskeegg hos Besta klokka seks.

Påsken 2009 er nesten over, så også vinteren.

Jeg sitter her i ettertanke og kjenner meg veldig, veldig heldig, privilegert og velsignet:

Jeg har en vidunderlig familie å feire påske med, og nettopp derfor har påsken blitt akkurat så vidunderlig som den har blitt, til tross for fravær av både sol, hytte på fjellet og snøscooter.

Det blir hva man gjør det til, og man skal ta vare på de gode øyeblikkene.

Dem har det blitt mange av denne påsken.

Jeg håper dere alle har hatt det like fint som meg.

Ett år eldre …

… hører jeg de sier.

I dag har det vært feiret bursdag i det Enhjørningske hjem, jeg ble 32 år.

«Nå er du like gammel som bestefar», proklamerte den forvorpne fireåringen, men jeg håper virkelig ikke jeg ser ut som 72 riktig ennå.

En herlig dag har det vært, med pinnekjøttmiddag (pinnekjøttet har ligget i fryseren siden jul og ventet så lenge på den rette anledningen at det ble bursdagsmiddag), kake, kanelsnurrer, boller, gaver, kaffe og koselig besøk.

To av mine søstre, min niese og hennes to sønner har æret meg med bursdagsbesøk, og det var riktig hyggelig, om enn noe i overkant energisk – det har lett for å bli det med en treåring, en fireåring og en femåring på sukkertripp.

Kun for de aller barskeste av oss, altså.

I tillegg har jeg hørt rykter om at mine foreldre kommer hit i morgen, og med i bagasjen skal de ha boknafisk .

(«Å! Ring meg når de kommer!!» sa søstra mi da hun hørte de, så da blir det rene middagsselskapet her i morgen også.)

Ingen bursdagsblogg uten skrytebilder, så her er dagens «fangst»:

En av mine søstre har funnet en svært Enhjørningsk genser til meg, med innlagt ekstra stoff på magen så jeg skal ha god plass til å vokse:

Hennes datter, min høyt skattede niese, ga meg dette fantastisk lekre middagsserviset i ekte melamin (plæstic), som blir gull verd til sommeren når vi flytter ut på verandaen og kan trenge et servise som tåler å trille ned av et ustødig hagebord:

Ei anna av mine søstre ga meg omsorg og omtanke for gravide (og etterhvert sannsynligvis – og erfaringsmessig – hovne) føtter: Fotbad, fotkrem og sokker av bambus.

Men jeg tror at kremgaven, selve rosinen i bursdagspølsa, må være den jeg fikk av min aller kjæreste, men akk, så utflyttede og altforlangtborteboende bestevenninne:

De tre første platene til min barn- og ungdoms store forelskelse – på CD.

Nå kan jeg endelig pensjonere mine slitne kassetter, for nå har jeg Glenn Medeiros digitalt!

Så i dag har jeg pyntet kake og vasket kjøkken til kjente toner som bragte meg aldeles ut av fatning og langt inn i tenårene igjen.

Alle sammen nå:

«Nothing’s gonna change my love for you, you oughtta know by now how much I love you … «

Alt i alt, en deilig, deilig dag.

Nå er det straks House på tv’n og det må man jo få med seg.

Derfor avslutter jeg her til fordel  for en dose beksvart sykehushumor med Hugh Laurie.

Og etterpå skal jeg krype til køys med Drømmemannen og tradisjonen tro motta dagens siste gave … 😉

(…om vi ikke sovner før den tid …)

Med ønske om en god natt –

Enhjørning.

O’ jul med din glede, og barn i … september …

Som bildet i slutten av forrige innlegg antyder, så fikk vi en aldri så liten «supplies!!!» på nyåret.

Kjører man uten sikkerhetsbelte på glatt føre kan det gå litt fort i svingene.

Går det for fort i svingene, er det ikke bare-bare å hoppe av heller,  fikk vi erfare i jula.

Den påfølgende uka fikk jeg en stigende følelse av at noe var i gjære, for å si det sånn.

Min kjære niese ringte meg og skulle bestille graviditetstester på nett, og lurte på hvor mange jeg skulle ha.

(Merk: Hun spurte ikke om jeg skulle ha, men hvor mange. Her er jentene sine som kanskje ikke har full kontroll på syklusene sine.)

Jeg ba henne kjøpe to til meg, og så var det bare å vente.

Sent fredag kveld den 2.januar fikk jeg en veldig sterk følelse av at jeg ikke bare var paranoid denne gangen, og siden jeg hadde invitert et vennepar opp til oss, kunne jeg tenkt meg å teste meg på lørdagen for å vite om drikkemenyen min ville bestå av vin eller Munkholm, så om formiddagen lørdag 3.januar sendte jeg en melding til min niese og spurte om hun hadde fått noe spennende i posten.

Det hadde hun!

Hun sa hun skulle komme med tester til meg, men hun ble så stresset at hun glemte det.
Da ble jeg så stresset at jeg jagde Drømmemannen opp til henne – på sykkel, i snøstorm! – for å hente dem …
Endelig kom testen i hus, så jeg labbet inn på badet – ufattelig tissetrengt etter å ha holdt meg hele dagen mens jeg ventet!  – , gjorde mitt og plasserte strimmelen i koppen.
Det sto at jeg skulle vente maks fem minutter, men allerede etter noen sekunder så jeg et glimt av rød strek i testområdet …
Jeg gikk ut på kjøkkenet mens jeg ventet, og Drømmemannen sto der og bare så på meg.
Han sa: «Om dette her stemmer, så kommer jeg til å drikke meg dritings i kveld. Litt av sjokk og litt for å feire.»

Skjelven og nervøs snek jeg meg inn på badet igjen – og ganske riktig:  To klare røde streker.
«Ehhhh … Kjære?» sa jeg.
Drømmemannen kom inn, kikket på strimmelen og sa:

«Oi.»
Vi så på hverandre og bare lo.
Litt sjokkskadde og litt sånn «Hva føler vi egentlig nå?»

Men utpå kvelden så jeg på Drømmemannen at han egentlig var litt glad også, for han strøk på meg, kysset meg, holdt rundt meg og kikket hemmelighetsfullt på meg hele tiden med stjerner i øynene!

Vi ble selvfølgelig «busta» av venneparet vårt – de syntes det var mer enn merkelig at Enhjørning inviterte på vinaften, for selv å sitte med Munkholm hele kvelden!  – men de lovte å holde tett.

Så her sitter jeg da!

Med stadig voksende mage,  hormoner i fri flyt og gryende bekkenløsning, og jeg stortrives.

Jeg hadde nesten glemt hvor godt jeg liker å være gravid, så disse månedene skal nytes.

Bekkenløsning, kynnere, matdiller, forstoppelse, ømme bryster, ødemer og ligamentsmerter – bring it on!

Rundt den 13. september – og bare 11 dager etter Drømmemannens 40-årsdag – ventes ny produksjon fra Enhjørningheimen.

Her blir det liv …

Dette er ingen aprilspøk

… jeg skriver et nytt innlegg.

(O’ sjokk! )

Jeg sliter altså fremdeles med laptopen.

Min kjære stasjonær-PC er fremdeles syk, og siden jeg er samboer med et til tider altfor typisk eksemplar av arten Mann, har «Det er bare å kjøre den ned til Stian, så fikser han den» latt vente på seg.

Altså «snart» og «midlertidig løsning» på en gang, det må jo gå galt.

Nuvel.

Siden sist?

Jo, Midnattsrocken har altså annonsert at både Jorn, Bergtatt og The Blacksheeps kommer til sommeren, sistnevnte som del av et nytt prosjekt fra gutta mine, nemlig familie- og ungdomskonserter.

Jeg regner med at min sønn kommer til å bli fra seg av lykke over å få se dem, sånn som han har underholdt oss med «Oska bena» på både trommer og vokal hele vinteren.

Mor på sin side gleder seg veldig til å få oppleve en av dette landets aller største vokalister live, hr. Lande har en uforlignelig stemme som er egnet til å fremkalle gåsehud på gåsehuden.

Åh, ja, og én ting til før jeg avslutter for kvelden:
Året startet med en aldri så liten overraskelse.

Dere får en liten «teaser» i form av bilde nå, men selve historien fortjener et eget innlegg:

Q: What do you wanna do with your … summer?

A: I WANNA ROCK!!!

*dumdum-dududumdum*

Jepp jepp, til sommeren blir det glamrock av det gode gamle slaget på Brennelvneset.

Mine gamle helter, bandet bak låter som I wanna Rock, We’re not gonna take it, Burn in Hell og den vakre The Price kommer til Midnattsrocken …

Et band jeg har digget vilt og hemningsløst siden jeg var 11, et band som har gitt meg mange gode minner og ett av bandene som bidro til å lokke et ungt og lettpåvirkelig sinn inn i den fantastiske, mangfoldige, herlig farlige verdenen som kalles Rock’n’roll.

Jeg snakker selvfølgelig om de uforlignelige Twisted Sister.

Med Dee Snider i spissen, fremdeles med de blonde krøllene til alle kanter og fargerik sminke, skal de gi oss en opplevelse få kommer til å glemme.

Rapporter fra Lillehammer i fjor forteller at selv om gutta begynner å trekke på åra, er de så langt fra noen gamle gubber som lirer av seg hits på automatikk: Vi snakker om genuin spilleglede, kickass show og Dee i storform.

Grunn til å glede seg, med andre ord.

Og  jeg skal være der, med mine to beste venninner og partners in crime, og synge med:

«Tell me not to play – well all I’m gonna say t’you when you tell me not to play, I say: NO! NO NO, NO NO NO!

Turn the power up, I’ve waited for so long so I can hear my favorite song, so let’s GO! GO GO, GO GO GO!!!»

Dette blir i sannhet en sommer for minneboka.

Rock on,

Enhjørning.

Firbent lykke

svart pels  –> kjærlige hender –> logrehale –> lykke i begge ender

Nesten like stolt som av å ha en fornøyd og harmonisk unge, er jeg over å ha glade hunder.

Det finnes altfor mange hunder som ikke har det bra, og jeg blir varm inni meg og veldig stolt av å se på mine tre hårdotter.

Mine deilige tre, de blide, kosete og tillitsfulle biskene, som jumper opp i fanget på alle som setter seg i sofaen.

Jeg har klart å skape et trygt og kjærlig hjem til dem, der hverdagen består i mer enn å ha nok mat og vann.
Jeg ser på jentene mine at de ikke bare er fornøyde, men at de er lykkelige.
Halene går hver gang de ser på meg, de er blanke og fine i pelsen og akkurat passe tykke, og de er vidunderlige i sin valpeaktige iver hver gang jeg tar frem lenkene og de vet vi skal gå tur.

Så gøy som vi har det når vi herjer rundt på gulvet og leker sammen, alle fire:  Med tyggeknute, ball eller bare hverandres hender, labber og snuter.

Det aller beste er når jeg sitter i sofaen om kvelden, og et lite vofsedyr kommer logrende bort til sofaen, hopper opp i fanget mitt, borer snuten inn i halsgropa mi – og blir der.

Og når jeg legger meg, er det med vissheten om at ingen kan komme inn døren uten at jeg får beskjed om det, for rundt meg ligger tre stolte vakthunder.

Om jeg er syk eller har det vondt, blir vakthundene i tillegg til trøstedyr, da ligger de tett inntil meg for å få meg til å føle meg bedre.

Jeg har fra jeg skaffet meg hund vært bestemt på at de skulle være familiemedlemmer heller enn «bare kjæledyr», jeg ville ikke ha hund bare for å ha dem, og har ønsket å skape et godt miljø for dem, med fysisk og mental stimulans, god og riktig mat og masse, masse kjærlighet.

Når jeg ser på alt de gir meg tilbake, føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg er så inderlig glad i hundejentene mine, og det gir meg en enorm tilfredshet å se at hundene mine trives her og er glade i meg, de også.

En utfordring

Ja, det fikk jeg av Gneis her om dagen.

Den lød rett og slett sånn:
Fortell meg om tre ting du er flink til/kan/mestrer.

Siden jeg er tilhenger av positiv tankegang og det å tenke godt om seg selv, syntes jeg dette var en gylden mulighet til å velte meg i uhildet selvskryt, så here goes:

1: Jeg er veldig god til å skrive.

I hvert fall er det det lærere, medelever, venner og andre har fortalt meg i mange år, så jeg håper jo det stemmer og at jeg ikke blamerer meg ved å spre skribleriene mine i hytt og tåkelur.

2:  Jeg er visst en habil artist, både som skuespiller og som sanger.

Det har dessverre blitt mindre og mindre av begge deler de siste årene, men talentet ligger der, og blir børstet støv av ved spesielle anledninger.

3: Jeg er flink til å verdsette mennesker rundt meg og «de små tingene» i hverdagen.

Ta vare på øyeblikkene og glede meg over en logrende hundehale, en myk hestemule eller blomster i en liten barnehånd.

Se på hva jeg har fremfor å sørge over det jeg ikke har.

Nå sitter jeg faktisk her og tenker at det er synd lista ikke skulle være lenger enn tre punkter, for jeg kom på en rekke andre ting jeg er god til – og det er jo en god ting, for i så tilfelle har jo utfordringen fra Gneis fungert etter hensikten: Å tenke positive tanker om meg selv!
Derfor slutter jeg her, og sender stafettpinnen videre til:

Zachzin, Mrs.Mærris og Lin

Enjoy!

CC Cowboys og Kaizers Orchestra

Som jeg skrev i forrige innlegg, så lover 2009 mye fint.

Blant annet festivalen som står mitt hjerte nærmest, og i sommer får vi som nevnt besøk av Deep Purple .

I tillegg kom nyheten på lille julaften om at vi har fått bekreftet to nye band til sommerens begivenhet, og denne gangen er det to sterke, norske band det er snakk om.

CC Cowboys, med låter som «Tigergutt», «Harry» og «Barnehjemmet  JohnnyJohnny», og som også slipper ny plate i år, og Kaizers Orchestra som for endel år siden drev oss til vanvidd med «Ompa til du dør» og siden har fortsatt å riste trommehinnene løs på hele Norge med sine energiske liveshow og alternative perkusjon.

Hva kan jeg si?

Jeg gleder meg!

Det ligger rett og slett an til tidenes ‘rock … 😀

Nytt år, nye muligheter

Jeg er klar over at det har vært skrekkelig stille her på bloggen min i desember.

Dette kommer av flere ting:

1: Jul.

Som den tradisjonelle, veloppdratte gamlisungdommen jeg er (omtrent her hører jeg Mrs.Mærris humre i skjegget), får jeg meg ikke til å sitte på nette i jula.

Jula er høytid som skal brukes sammen med familie og venner.

2: PC-trøbbel.

Omtrent ei uke før jul tok den kveld, den trofaste, godslige stasjonære maskinen min.

Grepet av panikk og pre-abstinsenser løp Drømmemannen ned til Midnattsrockens kontor og røsket med seg en av deres laptoper.

Si hva du vil om disse hendige små maskinene, de er sikkert fine og høvelige som bare det – men jeg og lap’en har ikke blitt skikkelig venner.

På min stasjonære hadde jeg mine bokmerker, alle mine passord lagret, alle bildene mine – kort sagt: Der var jeg hjemme.

Dette her er langt fra det samme, og slett ikke tatt i betraktning at tastaturet på denne møkkadingsen defintivt har sett bedre dager, så innimellom hender det at ikke alle bokstavene i et ord kommer med, og jeg blir dermed nødt til å korrekturlese mine egne tekster dobbelt så nøye og dessuten kommer hendene mine stadig borti touchpaden under tastaturet, så før jeg vet ordet av det har jeg begynnelsen av en setning nederst på siden og resten midt inni et ord lenger opp.

Det skal ikke være enkelt.

Nuvel.

Hvorom alt er, poenget er at jeg kommer til å li flnkere til å lfte tankene mine her fremver.

(SE? Setningen over gidder jeg ikke rette på, men lar den stå som eksempel på behandlingen jeg får av Mr.Laptop. Fortærende, eller hva!? )

Julen forløp stille og rolig i Enhjørningsheimen, med mye god mat og drikke, besøk av familie og venner, jublende glad gutt på julaften  (PAKKER!!) og nyttårsaften (RAKETTER!!!) , kjærestetid en mass og rett og slett alt jeg kunne ønske meg.

Den før omtalte treåringen har blitt fire år, nå på søndag som var, faktisk, og det ble behørig feiret hjemme hos min mor som har bursdag samme dag.

2008 er historie, og på mange måter er jeg glad for det.

2009 bærer løfter om mye fint, og det vil jeg komme tilbake til senere.

Til alle mine lesere, riktignok litt på etterskudd:  Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år